Lapp nr 2

oktober 7, 2012

Siden forrige innlegg handlet om finnlapp, så følger vi tema og kjører på med billapp.

Jeg har i år tatt opp tråden med sertifikatet igjen. Siden jeg har noe prestasjonsangst holdt jeg det hemmelig for de fleste. Jeg tok resten av de obligatoriske kursene og timene fra april til juni og forberedte meg til teoriprøven.

Teoriprøven var noe jeg gruet meg veldig til, men etter å ha tatt kurset på Nettlappen, følte jeg egentlig at jeg hadde kontroll. Til tross for dette var jeg sikker på at jeg ikke kom til å bestå, da jeg får så mye nerver at en blackout er å regne med. Jeg gikk egentlig bare til biltilsynet for å ta brodden av opplevelsen, slik at jeg visste hva jeg hadde å forholde meg til neste gang jeg skulle ta teoriprøven (når jeg faktisk hadde tenkt bestå). Jeg hadde kalkulert meg fram til at det var en økonomisk investering og jeg hadde råd til å betale prøven to ganger. Viktig å ta høyde for nederlag. Når dagen kom, klikket jeg meg gjennom prøven og var faktisk overraskende lite nervøs når jeg først satte i gang. Jeg kom fram til at det var 8 spørsmål jeg ikke var 100% sikker på, og forberedte meg mentalt på å se «ikke bestått» på skjermen. Nervene kom tilbake for fullt da jeg skulle klikke for å avslutte prøven, og det ble ikke direkte bedre av at jeg måtte gjøre dette 4.5 ganger.»Du er nå i ferd med å avslutte prøven, her er spørsmålene du har svart på», «Er du sikker på at du vil avslutte prøven?».. jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Omsider dukket resultatet opp på skjermen og den kunne meddele at jeg hadde bestått! Jeg var et eneste stort glis da jeg gikk ut fra prøverommet og bort til damen i skranken i rommet utenfor. Hun fortalte at jeg hadde hatt to feil. Lettelsen jeg kjente var enorm, og jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var så glad, letta og stolt på én gang!

Etter bestått teoriprøve begynte jeg å ta noen oppfriskningstimer med kjørelærer. Dette var i september og jeg hadde hatt lang ferie fra kjøringen. Jeg var naturlig nok litt rusten, og med vaner fra Atosen til mamma, som jeg enda ikke kan fatte og begripe at er EU-godkjent, var det litt uvant å kjøre Mercedes der alt fungerer som det skal. Læreren bestilte oppkjøring til meg, men den tidligste ledige timen var 2. november. Jaja, da får jeg godt tid til å forberede meg, tenkte jeg. Vi avtalte at vi tar en kjøretime i uken slik at jeg kunne kjøre mest mulig privat. Jeg kjente nervøsiteten allerede da, og da bussen jeg tar fra jobb går forbi trafikkstasjonen, var det en del tid som gikk til å tenke på hvordan oppkjøringen ville bli. Jeg trøstet meg med at det var lenge til og fortrengte det så godt jeg kunne.

På tirsdag kom det en telefon fra kjørelæreren; Det var ledig oppkjøring på fredag kl 1240. «Crapcrapcrap» var første tanken min husker jeg. Etterfulgt av et lettere hysterianfall. Jeg følte meg overhodet ikke klar, men kjørelæreren mente at det kom til å gå fint. Jeg trodde ikke på henne et sekund, men sa ja til timen og tenkte i mitt stille sinn at jeg måtte finne ut om økonomien tålte to førerprøver. Dagene gikk og jeg fortalte ikke til en sjel at jeg skulle ta førerprøven nå. Torsdagskveld var Henrik på besøk og skulle sove hjemme (han jobber som kadett på båt, men den lå til kai i Haugesund for tida), og jeg sleit med samvittigheten over å holde noe hemmelig for han. Det endte med at jeg fortalte litt og han gjetta seg til resten. Resten av kvelden fikk jeg høre at det kom til å gå bra, jeg er flink, og så videre. Livredd for å få forhåpninger, avfeide jeg det meste og brukte heller tiden på å psyke meg ned. Jeg tar utfordringen og bruker erfaringen til neste gang.

Da fredagen kom skulle jeg innom praksisplassen noen timer først, før jeg sulle ha dobbel kjøretime og førerprøve klokken 1240. Kjøretimene gikk heller dårlig, jeg var så nervøs og stressa at jeg følte jeg gjorde feil, på feil, på feil. Når jeg ser tilbake på det kan dette ha vært med på å senke stressnivået til selve prøven, da forventningen var i kjelleren, mildt sagt, etter disse timene. På slutten av timene gikk vi gjennom sikkerhetskontrollen og på dette tidspunktet var jeg så nervøs at jeg ikke fikk med meg halvparten av det kjørelæreren fortalte, og ikke klarte jeg å huske noe av teorien heller. Sensoren kom og fortalte hvordan føreprøven ville foregå. Jeg ble letta da han sa at han ikke kom til å prøve å lure meg inn imot enveiskjørte gater. Jeg fikk i oppgave å sette på signallyset og ble spurt om det var noe lys jeg ville satt på i tillegg dersom det var mørkt. Jeg spurte om ruten og den fortalte han heldigvis gladelig. Jeg er noe av en kontrollfreak, så lister og planlegging er nødvendige for at jeg skal kunne være et velbalansert lite menneske. Jeg sa ifra om at han gjerne måtte småprate, så lenge han ikke forventet svar om jeg var midt oppi situasjoner som krever konsentrasjon. Han påstod at han ikke var en smalltalk-person, men et lite nyss i at jeg snart er sykepleier var det som skulle til for at helse-Norge-diskusjonen var i gang. Til en forandring med positiv vinkling.

Jeg kjørte en del på landevei/boligstrøk (ikke store forskjeller på disse to her i strøket), den nye motorveien med tilhørende rundkjøringer med 100 avkjørsler, mer boligstrøk, og en svipptur innom sentrum før vi satte kursen mot trafikkstasjonen igjen. Jeg snakker med meg selv når jeg blir litt stressa, så i sentrum var eneste samtalen i bilen den jeg hadde med meg selv og eventuelle andre bilister eller fotgjengere. «Ja, takk, jeg har førerpøve, men du har jo BMW så du må jo stå i veien for meg», «Du da gamlefar, skal vi over gata i dag eller ikke?». Etter en mindre forseelse med et glemt blinklys til venstre i en rundkjøring, jeg ble opptatt av en ambulanse et par biler bak meg, var vi snart tilbake på trafikkstasjonen. Mens jeg kjørte tilbake slo jeg meg til ro med at jeg hadde strøket, men egentlig var fornøyd da det hadde vært en riktig så trivelig kjøretur. Om det hadde oppstått noen farlige situasjoner så hadde i hvert fall ikke jeg ikke fått dem med meg, og min mentale tilstand var så og si intakt.  Så kom samtalen jeg hadde fryktet:

Sensor: Mja, hvordan synes du selv at det gikk?

Jeg: Det kunne gått bedre, jeg glemte blinklyset i rundkjøringen med ambulansen og jeg kunne vært litt mykere i giringen noen ganger.

Sensor: Jaha. Du stiller høye krav til deg selv, skjønner jeg.

Jeg: …….

Sensor: Nei Julia, dette her var en eksepsjonelt godt gjennomført førerprøve.

Jeg: ……

Sensor: Så, dette her er bestått, og det har vært trygt og behagelig å være passasjer. Det er bare å gratulere!

Jeg: Hæ? *noe lettere hysterisk latteranfall* Åh herregud…

Etter dette husker jeg egentlig ikke særlig mye, det har fortsatt ikke gått opp for meg at jeg har fått lappen og at førerprøven gikk over all forventning. Kjørelæreren min kjørte meg hjem etterpå og kunne fortelle at sensoren min var sjef på trafikkstasjonen. Herrefred…

Bilde

Dyresavn

september 27, 2012

Ikke skjønner jeg hvordan jeg kan ta meg tid til å blogge akkurat nå, men lysten meldte seg plutselig. Jeg tror det er høsten som gjør det, den får meg alltid i hobby-humør. Jeg hekler, dekorerer, og i helgen da pappa og jeg var en tur på hytta, malte jeg til og med et bilde.Jeg kan ikke få sagt det ofte nok hvor mye jeg gleder meg til å være ferdig på skolen og ha tid til å gjøre disse tingene igjen på jevnlig basis! Bare 2,5 uker igjen til jeg er sykepleier forresten, for de som lurte.

Uansett, mannen er reist på sjøen og selv om jeg, mye raskere enn jeg trodde, meget fint er i stand til å sette pris på alenetiden, klarer jeg ikke la være å tenke på tilværelsen etter neste sommer. Vi har nemlig bestemt oss for å gå til anskaffelse av en finsk lapphund. De som kjenner meg vet at jeg innimellom får en tendens til tunnelsyn når jeg blir litt ivrig, så det tok ikke lang tid før første mail til en oppdretter var sendt med litt info om hvem vi er.

Jeg begynte å tenke litt tilbake på min historikk med dyr. Og kan med hånden på hjertet si at hver og en av dem jeg har hatt, var min bestevenn. Uavhengig av hvor lenge bekjentskapet varte. Det er likevel noen forhold som utmerker seg. Kaninen Topsy som jeg fikk ikke så lenge etter jeg begynte på barneskolen. Alle sier hun var rabiat, og det var hun kanskje til å være dvergvedder, men når jeg ser tilbake på det er jeg overbevist om at Topsy i sitt eget hode var en vakthund. Hun fulgte etter meg, kom når jeg ropte, likte å gå i bånd, ble overlykkelig for besøk når hun var i uteburet (det er her misforståelsene oppstår, hun beit i og reiv i stykker store deler av hønsenettingen når noen nærmet seg) og var egentlig veldig glad i å kose med oss i familien. Da vi skulle på ferie, hadde mamma ordnet det med sin venninne Gunhild, at hun skulle passe på Topsy mens vi var bortreist. Gunhild bodde på et småbruk med god plass til alt mulig av dyr. Da vi kom for å hente kaninen etter ferien, fikk vi beskjed om at Topsy hadde skremt samtlige dyr på området, både hester, katter og hunder, og var vel etablert som sjefen på bruket. I farten hadde vel mamma glemt å fortelle Gunhild at Topsy til tross for sitt ytre, var en vakthund og derfor, naturlig nok, også knurret.

I senere tid er det vel marsvina som mamma adopterte (kan dere kan lese om her), som etter mange gode år ble erstattet med to nye sumosvin. I tillegg utmerker hamsterfar og -sønn seg som ble anskaffet i friåret. De kan leses om her).

Til tross for alle firbeinte (og seksbeinte; pinnedyrperiode), blir dette den første hunden. Vi gleder oss helt vanvittig mye! Jeg har allerede undersøkt hvilken kløv som vil passe best (selv om det er minst to år til vi får bruk for den), og Henrik har funnet et telt med plass til både bagasje og lapp til overnattingstur i marka.   Selv om det er altfor mange måneder til, holder jeg av og til å gå på veggen av utålmodighet, og det ble ikke akkurat bedre i sommer da vi fikk komme på besøk til årets lappekull hos oppdretteren vi tok kontakt med.

Bilde

Jeg kjente det var godt alle smålappene var reservert, da vi først trenger en leilighet før vi kan få en egen, hehe. Men herregud så fantastisk sjarmerende alle var, og jeg skal ikke legge skjul på at jeg var (og fortsatt er) grådig misunnelig på alle som kunne hente seg en lappevalp den uka. Men neste år er det endelig vår tur!

Du skal aldri gi etter for gruppepress, sa de. Du skal ta egne valg, sa de. Men se for helv*te å begynn å blogge igjen, sa de. Familien min altså. Her er et blogginnlegg, you do the math.

Jeg har ingen intensjoner om å gi en oppdatering over alt som har skjedd siden sist jeg blogget, men en kort briefing kan jeg avse med bare litt motvilje.

Jeg har for ikke så lenge siden levert min bacheloroppgave («Hvordan kan sykepleier bidra til håp hos pasienter med amyotrofisk lateral sklerose (ALS)», for de spesielt interesserte), bor med min kjæreste i en leilighet i villastrøket i Haugesund, og… tja, det var vel egentlig det hele. Jeg kan jo nevne de mindre forandringene som at jeg plutselig har fått struktur på dagene og at det sett utenfra kan virke som at jeg er blitt litt voksen. Vi spiser middag nesten hver dag og vi har egen kaffetrakter. Nå skal det sies at ovenfornevnt struktur tidvis medfører sterk misnøye og innslag av sympatiserende sure oppstøt da jeg er en smule skolelei nå, men det hjelper å se lyset i enden av tunnelen. I oktober vel og merke. But still. Man har da en sommerferie å se fram til også.

Akkurat nå forbereder jeg meg til arbeidshelg på sykehjemmet der jeg jobber. Første halvdel av påsken ble tilbragt på Tyin skisenter på Filefjell sammen med den bedre halvdelen og hans familie. Noe rart var det jo å nyte påsken med tv, fysisk aktivitet og innlagt vann, men neste helg drar familien inn på hytta og feirer tradisjonell, forsinket påske uten denslags nymotens luksus. Jeg husker tilbake til et blogginnlegg etter påske for et par-tre år siden der nettopp denne hytteturen resulterte i et 1000-ords innlegg med blant annet 1 stk rømt hest, min søsters naturligvis, som skapte en mindre kø i 80-sonen, så dere får vente i spenning og se hva påsken bringer. Man kan jo bare krysse fingrene og håpe at vi alle kommer vel bevart hjem igjen. Psykisk mener jeg.

Jeg føler for å avslutte nå, så jeg legger ved et stemningsbilde fra Tyin og ønsker alle en innholdsrik påskefeiring!

 

Bilde

Novemberoppdatering

november 27, 2010

Dette semesteret har den travle hverdagen nådd nye høyder. Mangel på blogging understøtter min påstand. Til tross for at jeg har flyttet inn i ny leilighet sammen med Cecilie og May Helen, og stortrives, tilbringer både samboerene mine og jeg minimalt med tid hjemme. Eksamenstida 2010 er i full gang og hver kveld når jeg pakker sammen sakene mine på IKT-salen, vurderer jeg og bare ta med soveposen neste dag, så slipper jeg alt styret med å gå hjem. Bare det å pakke sammen tar nesten ti minutter, og været har plutselig bestemt seg for at Haugesund skal få vinter igjen, ergo blir det overkompensering for manglende minusgrader de siste ti årene. Greit, veien hjem er ikke så lang lenger, men misnøyen over kulden er så sterk at jeg går og hater alle de fire minuttene det tar fra skolen til inngangsdøren hjemme.

Over til noe litt muntrere: Julestemningen har fått slippe til i år! Ikke at det er min fortjeneste. Cecilie har vært flink til å snike inn litt triggere her og der, og før jeg visste ordet av det, så  sprang vi begge rundt i leiligheten og sang Santa Claus is coming to town. Mariah Carey har nok et lite forsprang på oss enda, men tidligere nachspiel har lært oss at så lenge vi skrur opp musikken høyt nok, så kan vi synge vi også! May Helen virket ikke helt fornøyd der hun satt i sofaen og prøvde å gjøre skolearbeid, men etterhvert måtte til og med hun innrømme at det var jo litt koselig likevel.

Mens jeg husker det, så har det skjedd en personlig revolusjon hos meg dette semesteret. Jeg aner ikke hva som har utløst den, eller hvorfor jeg plutselig har endret mening, men jeg Julia, født 18.03.89 i Haugesund, Norge, er blitt positiv til forandringer(!). Beklager hvis du nettopp falt av stolen mamma, jeg burde advart deg. For det første er jeg 99% sikker på at jeg har lyst å dra til Australia i et halvt år til høsten. That’s right, with spiders and all. For det andre har jeg lekt litt med tanken om å feire jul eller nyttår på en helt annen måte, eventuelt en helt annen plass, enn jeg pleier. Den tanken ble fort skøvet vekk igjen, jeg tror min kjære søster hadde fått anfall om julen på Århaug hadde blitt nedprioritert. Jeg fikk nesten en ørefik da jeg fortalte at jeg trodde jeg skulle jobbe julaften. Da hadde alt blitt utsatt et par timer, «og det skulle jo ikke være sånn!». Så den store forandringen i år blir en edru nyttårsaften da jeg skal jobbe tidlig 1. nyttårsdag.

En siste ting, jeg sjekket horoskopet mitt i dag for første gang på mange måneder:

Generelt:
November ser ut til å bli en kjempemåned. Dine to herskende planeter Jupiter og Neptun tilfører deg et sett av ny energi, tiltakslyst, visjoner og optimisme. Alt peker i retning av suksess og fremgang gjennom den stillingen du har i samfunnet. I all din travelhet, ta deg tid til å planlegge juleferien.

Kjærlighet, parforhold og sosialt samvær:
Om du skulle forelske deg i noen på jobben er det for øyeblikket bedre å holde det på et kollegialt nivå, fremfor å satse på et lidenskapelige eventyr. Om romantikken mellom dere har livets rett vil den uansett utvikle seg til noe mer enn noen varme og begjærlige blikk. Tiden jobber til din fordel.

Yrke, karriere og økonomi:
Det du ikke oppnår i kjærlighetslivet, kompenserer du for gjennom jobb og karriere. Her har du en spennende periode foran deg. Du kommer inn i et av årets høydepunkter, kanskje det beste i 2010. I tillegg har du både hell og lykke i det du gjør. Ting faller liksom bare på plass for deg.

Prioriter: Ri høyt på den store bølge og utnytt alle muligheter som byr seg.

Jeg kjenner jeg blir imponert over horoskop innimellom. Dette var måneds-horoskopet mitt, og det kunne faktisk ikke passet bedre! Jeg satser hardt på at det stemmer og at ferdighetstesten jeg sal ha på tirsdag går strålende!

Men som dere vet, så blogger jeg bare når jeg har andre ting jeg skulle gjort som jeg vil utsette. Nå er det tilbake til sykdomslæren. Hejdå!

 

Siste 48 timer

oktober 6, 2010

Så egentlig har jeg veldig lite nytt å fortelle, men siden jeg er i et effektivt humør idag så spanderer jeg et blogginnlegg på dere.

Igår var Cecilie, May Helen og jeg på bodyanalyse. Vi tre flytter forresten sammen i ny leilighet i sentrum denne måneden!  Jeg visste ikke helt hva jeg sa ja jeg begikk meg ut på dette med bodyanalyse, men det var gratis, så hvorfor ikke.  I en gruppesamtale senere på dagen kom det fram at vi skulle hjem til damen som skulle foreta bodyanalysen. Etter diverse formaninger fra venner om at vi kom til å bli solgt som sexslaver til diverse land, eller enda verre, bli vervet som helsekost-selgere, dro vi til den snille damen med vekta.

Hele «møtet» var egentlig veldig hyggelig. Vi fikk hver vår kopp te før hun målte oss en og en på kjøkkenet mens de andre to satt i tidenes beste sofa i stuen og planla innflyttingsfest. Forventningene mine til hvordan kroppsmassene (for å si det på mest mulig frastøtende måte) mine er fordelt viste seg å ikke være helt i tråd med realiteten. Jeg har visst en god del vann i kroppen. Jeg har alltid trodd at «waterweight» var noe som folk med litt ekstra å være glad i fant på når de ikke kunne skylde på valpefettet lenger. Jaja, det var visst en bra ting, og jeg er glad jeg har det, siden fettprosenten min var ikke noe å skryte av. Jeg har alltid irritert meg over at jeg fryser så lett, og nå viser det seg at det kan skyldes at jeg rett og slett har for lite fett i kroppen. Men no worries, jeg kjøpte en SUPERgod shake (ja jeg vet jeg er lettlurt, shut it) som jeg skal drikke 1-2 ganger dagen i tillegg til resten av kostholdet mitt. Ellers hadde jeg veldig mye muskler i kroppen, og litt for lite et-eller-annet i skjelettet.

Uansett, shake eller knekkebrød.. jeg må vente med alt til hulene i halsen min har grodd. Jeg holder på å gå på veggen om dagen da jeg bare kan spise mild yoghurt og nudler uten krydder. Dette kun hvis jeg har tatt alt av smertestillende jeg har fått på resept. Resepten som snart er tom. Jeg nevnte at jeg var i et effektivt humør idag? Ja? Vel, bivirkningene av dopet mitt er total mangel på konsentrasjonsevne og «susenhet». Jeg gjorde et tappert forsøk på å være fornuftig idag, og begynte på nytt studiekrav. Men da klarte jeg ikke arbeide pga smerter. Tok smertestillende, men da røk konsentrasjonen. Finfint.

Etter at alle på lesesalen forsvant fordi det fantes gratis sjokoladekake en etasje ned, fant jeg ut at det var best for alle om jeg gikk hjem.

Fra sykepleier til pasient

oktober 1, 2010

I skrivende stund sitter jeg og mammen i hver vår seng på Haukeland Hotell. Eller skal jeg ta det fra begynnelsen kanskje? Mkay..

De siste årene har jeg slitt med kranglete mandler som suger til seg alt av sykdommer som er mulige å få i halsen, og litt til. Fastlegen min henviste meg til en ØNH-spesialist som fjernet mandlene mine (trodde han) med laser i januar. Long story short, jeg ble henvist til en ny spesialist av spesialisten som jeg ble henvist til av min fastlege, og denne siste spesialisten holder til i Bergen.

0740 idagmorges bar det til busstasjonen. Jeg var svært takknemlig for å ikke måtte tilbringe de tre timene turen tar i Atosen. Da jeg var pålagt å ha følge, fikk Mammen være med. Ikke det smarteste valget jeg kunne tatt, da hun kunne fortelle at i sekken hadde hun med seg deilige baguetter, slike vi pleier å ha med oss på den årlige juleturen våres til København. Undertegnede som hadde fastet siden midnatt og mildt sagt var skrubbsulten klarte ikke helt å unne henne dette. Når kvinnemennesket i tillegg kjøper seg lakse og eggerørebaguette på ferja og spiste dette RETT foran nesen på meg, tippet jeg over mot bitter.

Uansett, etter mye prøving og feiling på let etter lokalet, fant vi endelig fram til klinikken. Jeg fikk streng beskjed av mamma om å ikke glippe ut med at hun var sykepleier, da hun har jobbet i psykiatrien i x antall år og nå er så godt som ubrukelig med folk som har fysiske plager. Jeg ble forberedt med PVK på hånden og det tok ikke lange tiden før jeg ble bedt om å følge med inn på operasjonsstuen. Jeg fikk beroligende som jeg hadde gledet meg til flere uker på forhånd, og pustet i oksygenmaske. «Nå får du sovemedisin» sier legen. Jeg pustet et par ganger. Det siste jeg husker før jeg falt bort var «nå skal jeg se hvor lenge jeg klarer å holde meg våken, jeg kjenner jo ingenting».

Jeg følte meg litt snytt, mamma hadde fortalt hvor fantastisk det føles å «sovne vekk», mens jeg husker absolutt ingenting. Så husker jeg noen glimt. Det første var at jeg ble løftet over på båre. Det neste glimtet var en sykepleierstemme som bad meg holde pusten, så dro hun ut sonden jeg hadde fått lagt ned. En sonde er en slange som blir lagt gjennom nesen og ned i magen for dere som ikke visste det. Etter dette våknet jeg på recoveryrommet.

Jeg var fortsatt svært susen på dette tidspunktet, men følte meg topp! Da jeg forsøkte å snakke fikk jeg mildt sagt sjokk. For det første var stemmen min (mer enn ellers) høyfrekvent, og jeg hadde ikke sjans til å uttale konsonanter. Dette syntes jeg var uhyre morsomt og ville ta et lydopptak av dette. Det fikk jeg ikke lov til av mamma. Hun påstår at jeg spurte etter mobilen min fem ganger, men selv husker jeg bare en. Det å uttale «venteliste» da legen spurte hvorfor jeg var blitt sendt til Bergen, var et prosjekt i seg selv.

Nå sitter vi som sagt på hotellrommet og mamma har spist enda en baguette. Jeg, som er 19 timer fastende og har så godt som ingen lokalbedøvelse igjen, begynner å bli rimelig gretten. For å toppe det hele så er jeg kjempetrøtt, men får ikke lov å ligge da dette øker hevelsen i halsen. Great.

Skrivefeil og ræva formuleringer tilegner jeg diverse smertestillende i omløp.

Told you so..

september 13, 2010

Så ja. Sist uke hadde vi besøk av en dame som tidligere har hatt en psykotisk lidelse. På skolen altså. Hun fortalte om hvordan hennes opplevelse av sykdomsforløpet hadde vært og litt sånt. Jeg må ærlig innrømme at denne forelesningen er den som har vært mest lærerik og den som har gjort mest inntrykk på meg siden jeg begynte på sykepleien. Men uansett, hun fortalte at på sitt verste så føltes depresjonen som om hun var blitt plassert helt nederst i en brønn, i gjørma. Og noen hadde plassert lokket på brønnen for sikkerhetsskyld. Motivasjonen min for dette semesteret er omtrent der nå.

De to siste ukene har jeg sittet ca 10 timer på skolen hver dag.  Likevel følte jeg at alt bare ble kaos. Dette året skal vi nemlig skrive drøftingsoppgaver. DRØFTING. Det første jeg gjorde var å google dette. «Hvordan drøfte». På et sykepleierforum fant jeg heldigvis et innlegg fra en like frustrert student som hadde fått en link til en powerpoint-forelesning hun kunne printe ut. Jeg ble ikke noe særlig klokere, bortsett fra konkrete «nyttige formuleringer» jeg brukte flittig. På den ene siden, på den andre siden, noen vil hevde, derimot, for det første, for det andre, for det tredje and so on. Uansett, kaoset av en oppgave ble omsider ferdig. Lettelsen var enorm inntil for 20 minutter siden når et nytt studiekrav ble lagt ut. Drøfting igjen… faen.

Anywho, nå sitter jeg og hører på julesanger. Jeg trenger et litt lys tunellen nå, så jeg har gitt meg lov til å høre på før-førjulssangene. Jeg tenkte som så at siden jeg har allerede brukt votter to ganger i år, derfor blir alt litt fremskyndet. I år blir det forresten litt endring i tradisjonene. I know, right! Vi skal ikke til København(!), men derimot (legg merke til bruk av drøftingsuttrykk) skal vi til London. Litt vemodig, men samtidig merker jeg at jeg gleder meg til å kunne forstå hva folk sier. I fjor gikk Mari-Lene og jeg alltid med store lapper bare for å værr sikker på å slippe å betale med småpenger. Unnskyld meg altså, jeg har vært i Danmark 2-3-4 ganger hvert år siden jeg var  spedbarn, men jeg skjønner enda ikke bæret av tallsystemet der nede.

Da jeg var liten skrev jeg mye fortellinger og jeg visste aldri hvordan jeg skulle avslutte når jeg var lei. Jeg  syntes «lykkelig alle sine dager» var en unødvendig vri på døden. Så jeg skrev litt mer realistisk «og så døde de».  Det jeg prøver å si, er at jeg er lei av å blogge nå. Og så døde de..

Forventninger

august 11, 2010

Innlegget nedenfor er resultatet av en glemt publiser-knapp etter fullførelse. Så vet dere det. Uansett, Marius er på plass i Haugeby. Én dag for sent, men det får vi heller leve med. I morgen er det endelig lønning og vi skal på Amanda-senteret og kjøpe.. wait for it… støvler! That’s right. Jeg har bestemt meg for å sykle til skolen i år, og siden Haugesund er byen etter Bergen med flest regndager i året, fant jeg ut at det å kjøpe gummistøvler ikke er en dum investering. Problemet er at jeg er kresen. Jeg har sett på støvler på sikkert 30 forskjellige nettsider, og jeg har funnet ett eneste par jeg liker. Sjansen for at disse finnes i en butikk i Haugesund er minimal, men siden jeg også  har bestemt meg for å være positiv og optimistisk dette året, så jeg gir det et forsøk.

Ellers begynner skolen igjen neste uke. Jeg har visstnok det tøffeste semesteret på sykepleien foran meg nå, men foreløpig tar jeg det med fatning og har alle ambisjoner om å stå med minst ett nødskrik på eksamen. Om ca to uker poster jeg et innlegg om hvordan selvtilliten jeg hadde før skolestart sørget for tidenes baksmell og den berømte veggen allerede har flyttet inn og er her for å bli. Nei, dette passer ikke med den nye positive meg, men babysteps, right?

Motivasjonen min for å jobbe med skolearbeid i år, er at jeg skal få tid til å glede meg til jul. I fjor var den plutselig der uten at jeg hadde rukket halvparten av ritualene mine. Husk, det er bare 19 dager til høst, 15. september går startskuddet for ullsokksessongen, etter dette er det bare en mnd til det er 15 dager til Halloween, og så er vi allerede i adventsmåneden. Tida flyr, snart jul!

august 11, 2010

Jeg skjønner ikke helt hva som gikk av meg i går. Jeg bestemte meg plutselig for at jeg ville være med mamma på fjelltur. Og jeg ble faktisk med! Jeg har bildebevis, men en viss miniAsus liker ikke å  bli brukt til noe som kan forårsake underholdning. Det er derfor den restarter hver gang jeg prøver å åpne et av spillene som ligger innpå.

Uansett, før fjellturen var jeg innom Århaug der mamma minnet meg på familieturen til Hovden vi skal ha etter nyttår en gang. Familieturen som jeg totalt hadde glemt ut. Det var da jeg kom på at dette skoleåretåret faktisk blir ganske fullt av turer jeg gleder meg til! I stedet for København skal vi på juleshopping til London i år, etter nyttår blir det Hovden med familien, og sannsynligvis enda en skitur med HSH.  Jeg har lyst å prøve å få til å besøke Marius en gang etter storstipendet kommer inn på kontoen også. Marius kommer forresten på besøk på mandag! I TO uker! Skolen begynner den 17., men det får gå, det er ikke som om det mangler på folk som gleder seg til å se ham igjen, han får nok å gjøre.

Jeg skrev en gang om forskjellige ting jeg tror på og som jeg lever etter. En av disse tingene er karma, en annen er at jeg tror at alt som skjer har en hensikt. Noen ganger, heldigvis ikke for ofte, har jeg vanskelig for å forstå at noe skjer for en grunn. Jeg vet jeg ikke er alene om det, og det hjelper. Kanskje ikke mens det stormer som verst, men i det store og hele så hjelper det å vite at en ikke er alene om å ha det vanskelig.

Alle har opplevd følelsen av at hele verden er imot en. Jeg hater den følelsen mer enn noe annet, man føler seg så hjelpeløs. Men selv om en trist hendelse ofte avler denne følelsen, hender det heldigvis at man får følelsen av støtte når man har det tøft.

Here’s the deal: Jeg har tilbragt hele dagen på hybelen i frivillig isolasjon, delvis grunnet et betent øye Quasimodo ville misunt meg, delvis tristhet, og delvis utmattelse etter en hard arbeidsuke. Det ville vært lett å tenke at verden var imot meg, men jeg har faktisk sjelden vært mer sikker på at noe som gjorde meg trist har en hensikt. At det var meningen. Jeg har sluppet unna sammenstøt med samboere i hele dag, det er grått og det regner (regn har en terapeutisk virkning på tristhet synes jeg), i hele dag har det tikket inn meldinger fra venner (både de få som vet hva som står på, og venner som bare sender koselige meldinger). I tillegg var  mamma så snill og kom med mat til meg siden jeg ikke hadde lyst å skremme små barn på butikken med øyet mitt.  Marius ringte meg for ikke så lenge siden, han stiller som vanlig alltid opp og vet nøyaktig hva han skal si. Det tok vel muligens 20 sekunder inn i samtalen før tårene presset på igjen, men til en avveksling var det fordi jeg ble rørt. Det føles nesten som om hele verden mener det er greit å være lei seg i dag. Og da tror jeg også på at det er meningen, og at selv om ting virker trist og håpløst nå, så har ting skjedd som de skulle.