Trafikken i Alanya

Jeg fant ut at dette krevde et eget innlegg.

Jeg må innrømme det at de første 5-10 taxiturene der nede var preget av skrekk, men etterhvert gikk skrekken over i fascinasjon. Uansett hvor brutal, lovløs og bråkete trafikken er i Alanya var det ingen tegn til nestenulykker!

Her er en liste over trafikkting vi her hjemme kategoriserer som viktige, men som tyrkere tydeligvis mener er oppskrytt:

• Trafikklys (det må være opptil flere mennesker som går på grønn mann før de stopper for dem, er du alene har du ikke sjans)
• Filkjøring (veiens breddekapasitet blir utnyttet til det fulle)
• Sikkerhetsbelte
• Blinklys
• Nedbremsing for folk og andre kjøretøy (kjører eller går noe i veien så tuter man for å signalisere at de snart blir meiet ned om de ikke passer seg)
• Antall seter i kjøretøyet (3 seter = plass til 4-5 personer, etterpå stabler man i høyden. Vi så opptil fire personer på en Scooter, inkludert mødre med spedbarn på armen)
• Parkeringsplasser
• Fartsgrenser (vi spurte faktisk en sjåfør om han visste hva fartsgrensa i sentrum var; “what’s a speedlimit?”)
• Aldersgrense på førerkort
• Barneseter (Se oppforbi)

Det er de jeg kommer på i farta. Det høres kanskje skummelt ut og det er det i begynnelsen, men jeg vil anbefale tyrkisk Murat taxi til alle! Trafikken er supertrygg så lenge du ikke er fotgjenger. Taxisjåførene kan ha et realt temperament, så det var ordentlig spennende!

Smarte valg

Det gikk plutselig opp for meg en dag, at tatoveringssjappene i Alanya har åpent om nettene.

Helsike!!!!!

Så om jeg kommer meg hjem fra denne sydenturen, ser jeg vel ca sånn ut:

Syden, pruting og korslag

Endelig har vi bestilt tur til Alanya! Jeg kjenner jeg slapper litt mer av, nå når jeg vet at turen er i boks. Vi reiser 22. juli. Irene og Kalle drar ned to dager før, siden de drar videre til Kreta 30. juli. Fy søren som jeg gleder meg nå!

Jeg har som sagt ikke vært i syden siden jeg var seks, og ser for meg at jeg kan komme til å gå på en skikkelig smell. Jeg søker alt jeg kan på ting som er nyttige å vite om syden. Om noen har noen tips til meg, så fyr løs! De blir mottatt med stor takknemlighet. Mamma har allerede advart meg mot isbiter og frukt.  Men det jeg virkelig er redd for, er all prutingen.

Jeg har lest utallige artikler om det, á la “pruting for dummies” osv. Men jeg føler meg fortsatt ikke sikker på det å stå på min pris, hvis selgeren begynner å skrike og forbanne meg og hva verre er. Mens jeg bare burde le av ham og kanskje gå uten å vise videre interesse, virker det at jeg legger meg i fosterstilling og begynne å strigråte, mye mer sannsynlig.

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne ha arvet noe av mammas egenskaper til å irritere folk. Eller at noen av Marius sine hadde smittet meg. Jeg kjenner ingen mennesker som vet bedre hvilke knapper som må trykkes, for å få noen til å flamme opp av irritasjon. Nå skal det sies at mamma jobber i psykiatrien, og har mange års erfaring i hvordan menneskesinnet fungerer. Men Marius er bare 23, og likevel kan han irritere på seg gråstein.

Over til noe helt annet: Team Hanne vant Det Store Korslaget! Jeg kjenner det varmer haugesundshjertet mitt. Jeg var hos Daniel i går, og fikk desverre ikke sett programmet, så jeg skal se reprisen senere.

Jeg skal forresten også kjøre Atos igjen i dag. Ønsk meg lykke til!

Gud hjelpe meg

I dag stod jeg opp ti på åtte (!). Jeg meldte meg som blodgiver for noen måneder siden, og hadde fått min 2. time i dag klokken 09.30.

Jeg syklet selvsagt til sentrum, og tilbake igjen. Mens jeg var der, meldte jeg meg med det samme  om benmargsdonor.For sikkerhetsskyld spurte jeg sykepleieren hvor ofte folk faktisk “matcher” på dette. Det var ganske sjeldent, men det er jo nettopp derfor de trenger mange donorer, ikke sant.

Hvis det er noen som lurer på horfor jeg gjør dette, så er det ikke av godhet og nestekjærlighet. Når jeg leser brosjyrene om sånne ting, står det gjerne at “du kan hjelpe å redde et liv”, da setter jeg ikke spørsmålstegn ved det engang. Jeg ser ikke på det som et valg. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg ikke fått sove av dårlig samvittighet, og sannsynligvis dødd av utmattelse. På en annen side, da hadde jeg kanskje gjort enda mer nytte for meg, siden jeg også er organdonor. Nei, huff, jeg må ikke tenke sånn. Eller, forresten, til dere der ute som vurderer selvmord, meld dere som organdonorer først! Toppers:)

Beklager, dere får bare unnskylde den morbide humoren.

Uansett, jeg vil selfølgelig oppfordre alle andre også til å melde seg som enten en, eller flere av donormulighetene som finnes, ved sitt lokale sykehus. Jeg kan forsikre de av dere som har sprøyteskrekk, at det å gi blod gjør mindre vondt enn hvilken som helst vaksine du har tatt i barndommen!

Organdonor trenger du ikke donorkort for å bli, selv om det hjelper om du skulle dø i en ulykke f.eks. Alt en trenger å gjøre er å informere dine nærmeste om valget  ditt.

Nok moralpreken nå.

Senere skal jeg ha dobbel kjøretime. Jeg håper sterkt at jeg får gjøre noe annet enn å bare kjøre rundt i dag. For å være ærlig, så kjeder det meg litt. Jeg liker å trene på ting, som f.eks. parkering og rygging. Den treningen trenger jeg forresten også. Sårt. Så får jeg sannsynligvis også vite om jeg har fått svar på søknaden min i dag, og hvis jeg har fått godkjent, må jeg låse meg inne og pugge teori de neste dagene. Jeg vil bli ferdig med dette!

Senere skal Alanya-gjengen møtes hos Stian, og bli enige om dato etc. Ønsk meg lykke til.

Jeg trykte meg forresten inn på en reise med Nazar Nordic. Jeg sjekket litt rundt på hjemmesiden, og kom over dette på “litt om oss”:

Alle våre hoteller på Kreta blir drevet av kvinner! Ikke la deg lure hvis du ser en mannlig sjef, for bak ham står det en sterk kvinne! Det betyr at det er orden i sakene på alle hotellene.

Knis.

Sommeren nærmer seg

Nå er det snart slutt på april, og alle vet at mai alltid er forbi før man vet ordet av det.

Jeg skal i konfirmasjon til Mari-Lene 10. mai, det er to uker til. Så er det plutselig 17. mai helgen etterpå. Så  er vi jaggu meg nærmere juni enn april! Det at vi blir flere enn jeg og Tina noengang kunne håpet på, til Alanya, gjør ikke akkurat at ventetida blir mindre uutholdelig. Nå er det jeg, Tina, Irene, Stian, Eirik (Kalle), og Helge som skal sole, drikke, feste, og shoppe oss helseløse i juli.

For de som har fulgt med, har det kanskje gått opp for dem, at Marius sitt navn ikke er nevnt oppforbi. Hvorfor? Fordi  det ble litt for dyrt i år. Han skal på festival i sommer, pluss at han har lyst å dra hjem til Trondheim en tur. Nå er det sånn at Tina og Stian er forlovet, og Irene og Kalle også er et par. Det er nå matten fra 2. klasse gjør nytte for seg, og nå ser dere at det er meg og Helge igjen. Jupp.

Jeg trosset Helges advarsler om å si i fra om dette til Marius. Gutter vil nemlig egentlig ikke vite om sånne ting, fikk jeg beskjed om. Men jeg valgte å gjøre det likevel. “Kommer ikke på tale!!!” “Ikke akseptabelt!!”, var første reaksjonen til Marius. Etterhvert som samtalen/diskusjonen pågikk, kom det fram at han ikke hadde brydd seg, hadde vi vært i Norge. “Men i syden skjer det ting”, tydeligvis. Jeg har ikke vært i Alanya siden jeg var 6 år gammel, så de eneste erfaringene jeg har med uvanlige ting der, er kulltabletter, og det å tilbringe utallige timer på do, etter å ha svelget bøttevis med bassengvann. Og selvsagt klisjéen å svømme med t-skjorte.

Men til slutt gikk han nesten med på at jeg skulle få lov å dra, hvis jeg lovet å sove i full pysj i lakenpose. Vi vet selvsagt begge at dette ikke kommer til å skje, siden dette, sannsynligvis, ville medført at eneste måten jeg kommer hjem igjen fra denne turen, er i en svart plastpose.

Han sa at han satte i hvertfall pris på at jeg fortalte det til ham på forhånd, selv om Helge også hadde rett. Marius skulle ønsket han aldri hadde hørt noe om det. Men hvis det da hadde komt opp senere, etter turen, hadde han klikka.

Men nå er det ut av verden (jeg tror vel egentlig ikke på det selv), og jeg er ca sååååååå klar for å dra. Nå må vi bare skyndte oss å bestille, slik at ingen får sjans til å ombestemme seg!

Sosial fredag

I dag har sosiallivet mitt nådd nye høyder.

Jeg stod opp tidlig, tidlig (10.00), etter å ha våknet av et mareritt. Jeg husker ikke helt detaljene, men scener som hører til i filmer som Saw og Hostel, gikk igjen. Jeg har aldri sett noen av filmene. Ut i fra det jeg har lest og hørt, har jeg ikke psyke til det. Er litt skjør, sånn sett. Jeg velger å se på det som en bra ting.

Dagen hadde jeg satt av til Kirsten. Vi tuslet litt rundt på Amanda, og jeg fant noen SINNSYKT kule sko fra Bianco! Legger ut bilde av dem i morgen. Jeg kjøpte meg også en ny scrub. Jeg hadde ikke store forventninger til den, siden den var skikkelig billig. Men så feil kan man ta. Det er faktisk den med best effekt, til nå!

Senere fikk jeg besøk av Tina. Planen var at vi skulle lage brownies og se film, men siden jeg ikke er så tekninsk anlagt, og ikke fikk koblet til dvd’en, ble det til at vi spiste brownies mens vi beundret de nye skoene mine, og sjekket sydentur på nett. Nå skal vi til Alanya!

Jeg må bare beklager på det sterkeste, at dette ble et møkkakjedelig blogginnlegg, men av og til er faktisk ikke livet mitt så spennende. Tro det eller ei.

Alanya. Jeg skal ikke bade i sjøen. Jeg er redd for hai og sjømonster.

Påsken i bilder

Disse små bodde på kjøkkenet. Men som dere ser, la vi ut maurmiddel. De sover nå.

Sauene til naboen inntok marka vår.

1 stk. gravid sau. Bildet er tatt fra stuevinduet. Det er ikke brukt zoom.

Påskeboka mi. Martingale-mordet av P.D. James. God bok!

Prosjektet mitt for i år var av den ikke fullt så krevende typen. Men jeg ble i hvertfall ferdig!

Mari-Lene og venninnen hennes Nora. Det var den hvite hesterompa jeg sprang etter. Bildet er tatt fra stranden vår.

Min ferieforelskelse. Florett. Verdens absolutt snilleste søteste, og mest menneskekjære hest! Nei, han er ikke ihjelsultet, han er 26 år! Det vil si, hadde han vært et menneske hadde han vært 83 år. Men han lar ikke det hindre ham i å ha det gøy. Vi både klatret, hoppet og galopperte. I mindre mengder, selvsagt, men en mer sporty hest skal du lete lenge etter!

Påsken 09, begynnelsen

Hyttepåske var selvsagt koselig i år også. Hadde en slitsom start, men er alt i alt veldig fornøyd!

Vi var på plass i 15.00-tiden onsdag ettermiddag. Anja, Alf, og Mari-Lene hadde planlagt å dra inn tidlig på morgenen pga ditt og datt. Så de kom ca 19.00. En eller annen servo-strikk, eller noe, hadde røket. Eller, det vil si Anja og Stina (bilde nedforbi) kom klokken 17.00. Anja slapp Stina på marka og satte seg i stua sammen med oss.

Etter litt gikk stina opp til porten som skulle forhindre at hun kom seg opp til hovedveien. Porten holdt, gjerdet gjorde ikke.

Før jeg visste ordet av det, var jeg på vei opp til hovedveien for å prøve å få tak i denne hesten. Endelig oppe så jeg Anja (som hadde adskillig bedre reaksjonsevne enn meg) ca 50m borti svingen. 50m foran henne igjen var Stina. Hun hadde allerede laget en mindre trafikkork, der hun kloppetikloppet midt i veien, som er kjent for å være relativt farlig med mange skarpe svinger og høyt tempo på “kule” rånebiler.

Anja, som fortsatt ikke var helt frisk etter en kraftig bronkitt, var nede for telling, og prøvde seg på noen halvhjertede “ptrrrrooo” innimellom pustevanskene. Jeg jogget forbi henne, og nådde nesten frem til Stina, men da hun så at jeg var såpass nærme, begynte dyret å trave! Jeg var allerede langt over kondisjonskapasiteten min, og hadde mest lyst å sette meg ned å hylgrine. Pusten svei i halsen.

Jeg gikk etter Stina, og da hun så at jeg ikke lenger løp, satte hun også ned farten. Hun nærmet seg en farlig sving, og jeg begynte å få fæle anelser om hvordan dette kunne ende.  Anja var fortsatt langt bak og hadde nok med å hyperventilere. Det kom plutselig en bil rundt svingen, som Stina gikk i retning mot. Den klarte heldigvis å stoppe tidsnok. Jeg er selvfølgelig takknemlig for at de stoppet, men jeg skulle virkelig ønske at de hadde hatt vett til å komme ut av bilen og sperre for hesten.  Eller i det minste ha satt bilen på tvers av veien, og forhindre at hun kom seg videre. I stedet satt familien og flirte, og synes tydeligvis dette var en morsom liten hendelse å støte på på bilturen sin.

Med knivblad i halsen, sting i sida og pulsen i høygir, satte jeg igjen opp farten. Det gjorde Stina også. Men nå var jeg så sint, og følte meg så snytt for den avslappende ferien min, at jeg faktisk klarte å nå henne igjen! Heldigvis kjempet hun ikke for å komme seg løs. Jeg hadde ikke hatt sjans.

Vi ruslet hjemover, Stina, Anja og jeg. Mens Anja mumlet stadige kommentarer om hvor lyst hun hadde til å se dyret ferdig oppskjært i en salamipakke, hadde jeg nok med å prøve å holde innholdet i magesekken på plass. Ikke engang da vi sprang 7km på videregående, hadde jeg fått følelsen av at jeg måtte kaste opp. Men gi meg en rastløs hest..

Endelig påske!

Da var det endelig siste kvelden før vi drar på hytta!

Jeg har vært effektiviteten selv i dag. Jeg har støvsuget huset, brettet håndklær, rengjort og ommøblert burene til Pappa Dennis og Lille Bolle, tatt ut av oppvaskmaskinen, samt satt sammen et påskeegg til Marius, på et skammelig lavt budsjett. Siden jeg  ikke hadde råd til å fylle det helt opp med godteri, fikk han også noen selvlagde gavekort på diverse personlige ting. Slenger med et bilde av dem nedforbi.

I morgen skal jeg stå opp tidlig. Mamma sa hun kom til å vekke med mellom 10.00 og 11.00. Huff. Og siden hun har pådratt seg en svært bekvem senebetennelse, betyr det at det er jeg som må gjøre rent hos svin, og bære de tyngste tingene. Jeg ser fram til en bra start på en herlig, avslappende påskeferie! Neida, jeg er ikke så vrien å ha med å gjøre. Som regel.

I kveld kommer Marius. Han har bestilt kinamat, så vi skal sitte og fråtse mens vi ser Paradise Hotel. Jeg lover, hvis noen kan komme med en bedre idé til en perfekt tirsdagskveld, skal jeg male meg gul, og klukke som en påskekylling. (ja, de klukker annerledes enn vanlige kyllinger)

God Påske alle sammen!