Solsolsolsolsol

I dag våknet jeg av at Stian ringte meg. Jeg husker ikke så mye av samtalen siden jeg var dødtrøtt. Jeg hadde tross alt bare fått ti timer søvn (klokka var 11.45). Jeg graver meg frem fra dyna og ser at på mobilen er det en ny melding fra Stian. Der står det at firmaet hans (han er forskalingssnekker) jobber hos naboen min framover, og at jeg har å komme med kaffe til ham. Jeg taster at jeg ikke aner hvordan man lager kaffe og at jeg skal ned på posten å hente en pakke.

Jeg klarer å komme meg ned på badet og skal akkurat til å hoppe i dusjen når det plutselig ringer på døra. Jeg surrer et håndkle rundt meg og går for å åpne. Slapp av, jeg forsikret meg om at det var Stian før jeg åpnet. Jeg lærte da av kjøleskapmann-hendelsen. Han var kommet for å ta kaffe-saken i egne hender.

Senere syklet jeg ned på posten for å hente rockeringen min. Jeg skal spare dere for bilde av meg mens jeg rocker.. eller nei, jeg skal spare meg for bildet. Det er ikke et pent syn.

I dag er det forresten fint vær ute! Joda, overskyet er det, og det er ikke sommertemperatur ute helt enda. Men jeg er fornøyd! Jeg har funnet ut at ca halvparten av alle innleggene mine inneholder en beskrivelse av været. Jøss.

Senere skal jeg ta bussen til Torvastad (Karmøy) der jeg skal møte Elin, ei jente jeg hang en del med tidligere, men siden hun har flyttet til Bergen blir det ikke så mye nå lenger. Wish me luck, Torvastad-bussen er brutal. Jeg lurer på om Karmøybusser faktisk kan konkurrere med Bleikemyrbussen. Skal gi dere et referat senere.

TTYL!

(That’s right, jeg skrev TTYL.)

Vekkerklokker, gutter, og trening

Kjølerommet vårt har vært ødelagt i nesten en uke nå, og i dag skulle vi endelig få igjen aggregatet som gjør at kjølerommet faktisk holder seg kjølig. Jeg innrømmer at overgangen fra å ha et helt rom med mat, til å stable alt etter beste evne i en kjølebag med elementer som må byttes ut flere ganger daglig, har vært tung.

Så i dag skulle jeg stå opp tidlig for å slippe fikse-kjølerom-personene inn. Jeg satte vekking til 08.00 (!). Klokken 07.15 kommer pappa inn og vekker meg. Jeg jager ham straks ut igjen og sier jeg har satt på vekking selv. 07.35 kommer han inn og vekker meg IGJEN, “jeg sa at jeg har satt på vekking!” grynter jeg, og hører at han går ut av rommet igjen.

Så hører jeg: Tikk, takk, tikk, takk, tikk, takk… Jeg setter meg opp i senga og prøver å finne kilden til uroen. Det er ikke lett uten linser, når jeg er så svaksynt at om noe er mer enn 5m vekke, klarer jeg ikke å skille svart fra hvitt engang. Men jeg fant synderen. Pappa hadde jammen satt igjen sin egen vekkerklokke!

“PAPPAAAAA!!!! Få den UT!!!!” gauler jeg. Oh my god, tenkte jeg. Her har man tillit til meg.

Uansett, klokken 08.00 blir jeg vekket for siste gang, denne gangen heldigvis av alarmen på mobilen. Hadde pappa kommet inn en 3. gang, hadde jeg trolig nådd grensa for “temporarily insane”. Jeg står opp, tar på meg linser, og skrur på dataen. 08.25 ringer det på døra. Jeg åpner og piper et “hei”. Etter det mistet jeg talens bruk.

Jeg hadde forventet en middelaldrende, rund mann med rørleggersprekk og masse av groviser på lur. Jeg kunne ikke tatt mer feil. Og der stod jeg, usminka, håret i hestehale, en baggy Vans t-skjorte, og joggebukse. Hjernen min har det med å kortslutte når jeg uten forvarsel får en fin gutt midt i fleisen, og det er forventet at jeg skal snakke med ham. Det er som om jeg plutselig er 11 igjen.

Da jeg var i Wien da jeg var 17, kom det en av disse supersjarmerende Røde Kors-ververne bort til meg, la armen rundt meg og spurte hvor gammel jeg var. Tror dere ikke jeg fikk hjerneteppe? Jeg sa til og med feil, da jeg endelig klarte å få ut en lyd.

Over til noe annet. Jeg fikk en sms av Nina, samboeren til Piero, om jeg ikke ville være med å jogge i Djupadalen på torsdag. Uten å tenke meg om svarte jeg ja, og tenkte i mitt stille sinn rett etterpå at jeg nettopp hadde gravet min egen grav. Da jeg gikk på fotball, jogget jeg til og fra trening uten problem, og til og med de siste to årene på videregående klarte jeg å jogge 7km uten store problemer. Men på fredag, klarte jeg ikke å jogge 2km uten å ta pause 4-5 ganger. Ja, dere husker kanskje hvordan det gikk da jeg skulle fange den rømte hesten?

Mye å gjøre

I dag  hadde jeg to planer for dagen: Å øvekjøre med Piero i Atosen, og å dra på Cirkus Arnardo med Pappa og Marius. Men gjett hva jeg gjorde før det! Hold dere fast. Wait for it. Jeg jogget!

Jeg kan med god samvittighet ta på meg det fulle ansvaret for eventuelle blåmerker noen kanskje fikk, da de datt av stolen nå nettopp. Men jeg sa da at dere skulle holde dere fast.

Jeg vet ikke helt hva som skjedde da jeg fikk det for meg, at jeg skulle jogge. Noe oppe i hodet må tydeligvis ha hatt en midlertidig kortslutning, men jeg kom da fra det med livet i behold. Såvidt.

Klokken 13.00 kom Piero og jeg  kjørte, til mammas store engstelse, hele veien. Jeg kjørte til og med på Karmøy. Og for alle lokalkjente lesere så vet dere at det ikke er noe man burde ta så altfor lett på. På veien møtte vi ca 300 MC entusiaster som var på sin årlige 1. mai-tur. Jeg takket både Gud, Buddha og Julenissen for at jeg var i motsatt kjørefelt.

Senere skulle jeg, som sagt, på cirkus. Jeg går av prinsipp ikke på noen andre sirkus enn Arnardo. Jeg kom selvsagt inn gratis, siden jeg skulle dekke hele begivenheten på bloggen min.

Noen som trodde på det? Ikke? Nei, nei.

Sannheten er at pappa har jobbet i Arnardo for mange år siden. That’s right. For å toppe det hele, får jeg vel si at mamma også har jobbet i cirkus noen år tilbake.

Jeg kom nettopp på at hadde jeg vært litt smartere da jeg nådde trassalderen, kunne jeg jo ha unnskyldt oppførselen til foreldrene mine med dette. Sukk.

For dere som lurte, var pappa hverken dyrepasser, eller artist. Jeg kan vanskelig forestille meg mannen svinge seg rundt på en trapes i en glitrende tricot. Nei, han var noe så kjedelig som lærer for sirkusbarna. Blant annet også Are Arnardo som nå har “tatt opp hansken“, som det så fint står i programmet, etter Arild Arnardo.

Jeg har litt blandede følelse for sirkusopplevelsen. Jeg sliter litt med det som så mange gjør nå om dagen, det å se dyr som egentlig er ville bli holdt på en så liten plass. Men nå skal jeg fortelle dere noe som jeg ble mektig imponert over i dag. Det var  bare tre dyrenummer! Og to av disse igjen, var hester og en hund. Den siste var to elefanter.

Om jeg er naiv eller optimistisk, får dere avgjøre. Men Jeg håper at dette er et tegn på at cirkusbransjen, hva ville dyr angår, begynner å forbedre seg! Jeg fant forresten en artikkel om Cirkus Arnardo på Dagbladet sine sider. Her er et lite utdrag:

(Dagbladet.no): Cirkus Arnardo har lagt ut på sin årlige sommerturné og er for tiden på Vestlandet. Åpningsshowet fikk strålende kritikk, og økt satsing på artister, og ikke dyr, skal ha gått hjem hos publikum.

Gir litt nytt håp, eller hva? Snart følger forhåpentligvis andre cirkus, ikke bare i Norge, men hele verden, Arnardo sitt eksempel.

Noe annet er at jeg alltid blir på grensen til helsefarlig stressa av nummer som krever at artistene gjør noe som kan være farlig. Marius ville ikke engang holde meg i hånda, så klam var jeg, da en artist ikke fikk til trikset sitt på første forsøk.

Utenom dette, synes jeg det er helt fantastisk å gå på cirkus. Atmosfæren, lukten, inntrykkene, alt er spennende. Jeg har også alltid like lyst å være med, når sirkuset skal dra videre. Tror dere jeg kunne blitt med? Eventuelt, hva ser dere for dere at jeg kunne blitt med som?

Den som sier Fat Lady, får seg en på trynet.

Søndagskos

Etter gårsdagens stress, alkohol, og feit mat, tenkte jeg at det ville være lurt å pleie seg selv litt i dag, ettersom jeg er blitt velsignet med nazi-hud som straffer meg hardt for hver minste lille forseelse.

Da jeg endelig kom meg hjem etter gårsdagens festiviter, tok jeg en lang dusj, og et enda lengre boblebad etterpå. Jeg har de siste månedene blitt flink til å bruke hårkur jevnlig, så det gjorde jeg. Den jeg bruker heter Kérastase Nutritive, og er fra L’OREAL. Den lukter uforskammet godt, og fåes kjøpt på frisørsalonger.

Jeg tok også en ansiktsmaske. Bare fordi det, på en måte, er symbolet på selvpleie. Jeg brukte en mineralmaske fra H&M, men droppet agurkskivene, og tok heller syke bilder av meg selv. Wuhu! Jeg ville ikke møtt meg i en mørk bakgate en høstkveld!

Så takket kamerabatteriet for seg, og webcam’et ble tatt i bruk.

Null sminke, so be kind.

Små gleder

Da jeg åpnet kjøleskapet igår, fant jeg dette. Jeg vet ikke om det er den dårlige samvittigheten til mamma, som ellers glimrer med sitt fravær, som endelig kom til rette. I og med at det tross alt er hennes feil at jeg måtte møte den harde sannhet om at jeg også legger på meg, burde hun i hvertfall ha det. Men hun hadde i hvertfall laget en herlig liten fruktfest til meg, som bestod av eple, ananas og appelsin!

Påsken 09, begynnelsen

Hyttepåske var selvsagt koselig i år også. Hadde en slitsom start, men er alt i alt veldig fornøyd!

Vi var på plass i 15.00-tiden onsdag ettermiddag. Anja, Alf, og Mari-Lene hadde planlagt å dra inn tidlig på morgenen pga ditt og datt. Så de kom ca 19.00. En eller annen servo-strikk, eller noe, hadde røket. Eller, det vil si Anja og Stina (bilde nedforbi) kom klokken 17.00. Anja slapp Stina på marka og satte seg i stua sammen med oss.

Etter litt gikk stina opp til porten som skulle forhindre at hun kom seg opp til hovedveien. Porten holdt, gjerdet gjorde ikke.

Før jeg visste ordet av det, var jeg på vei opp til hovedveien for å prøve å få tak i denne hesten. Endelig oppe så jeg Anja (som hadde adskillig bedre reaksjonsevne enn meg) ca 50m borti svingen. 50m foran henne igjen var Stina. Hun hadde allerede laget en mindre trafikkork, der hun kloppetikloppet midt i veien, som er kjent for å være relativt farlig med mange skarpe svinger og høyt tempo på “kule” rånebiler.

Anja, som fortsatt ikke var helt frisk etter en kraftig bronkitt, var nede for telling, og prøvde seg på noen halvhjertede “ptrrrrooo” innimellom pustevanskene. Jeg jogget forbi henne, og nådde nesten frem til Stina, men da hun så at jeg var såpass nærme, begynte dyret å trave! Jeg var allerede langt over kondisjonskapasiteten min, og hadde mest lyst å sette meg ned å hylgrine. Pusten svei i halsen.

Jeg gikk etter Stina, og da hun så at jeg ikke lenger løp, satte hun også ned farten. Hun nærmet seg en farlig sving, og jeg begynte å få fæle anelser om hvordan dette kunne ende.  Anja var fortsatt langt bak og hadde nok med å hyperventilere. Det kom plutselig en bil rundt svingen, som Stina gikk i retning mot. Den klarte heldigvis å stoppe tidsnok. Jeg er selvfølgelig takknemlig for at de stoppet, men jeg skulle virkelig ønske at de hadde hatt vett til å komme ut av bilen og sperre for hesten.  Eller i det minste ha satt bilen på tvers av veien, og forhindre at hun kom seg videre. I stedet satt familien og flirte, og synes tydeligvis dette var en morsom liten hendelse å støte på på bilturen sin.

Med knivblad i halsen, sting i sida og pulsen i høygir, satte jeg igjen opp farten. Det gjorde Stina også. Men nå var jeg så sint, og følte meg så snytt for den avslappende ferien min, at jeg faktisk klarte å nå henne igjen! Heldigvis kjempet hun ikke for å komme seg løs. Jeg hadde ikke hatt sjans.

Vi ruslet hjemover, Stina, Anja og jeg. Mens Anja mumlet stadige kommentarer om hvor lyst hun hadde til å se dyret ferdig oppskjært i en salamipakke, hadde jeg nok med å prøve å holde innholdet i magesekken på plass. Ikke engang da vi sprang 7km på videregående, hadde jeg fått følelsen av at jeg måtte kaste opp. Men gi meg en rastløs hest..

Søndagsro

Søndag er en dag jeg som regel bruker til å reflektere over helgas inntrykk. I dag er intet unntak.

Helgas høydepunkt var helt klart,da en humle fløy inn gjennom terrassedøren vår i går! Årets første humle! Jeg kjente det varmet langt inne i meg, en plass der det er mørkt. En plass der alle minner om slaps, sokkemerker, og edderkopper blir fortrengt til.

Idag, søndag, begynte veldig bra. Sola stod høyt, og det var ikke kaldt ute. Siden jeg gikk til Marius etter kveldens  festligheter, skulle han kjøre meg hjem når jeg våknet. Vi kjørte først innom hybelen hans som han holder på å flytte inn i, siden han skulle ta det viktigste av flyttelasset med seg med én gang. Tier i posten til den som klarer å gjette hva det var.

Dietten min har det gått rett vest med i helga. Tina, bestevenninnen min, ga meg huden full på lørdag for at jeg slanker meg. Alle legger visstnok ut bunaden til slutt. Det er en kamp det ikke går an å vinne.

Det morsomme med det er, mens hun sitter og belærer meg om at jeg ikke får lov til å slanke meg, er hun tynnere enn jeg noengang har sett henne. Hun har den siste tiden vært innlagt på sykehuset, fordi hun har klart å utvikle en infeksjon som gjør at hun ikke tar opp næringsstoffene i maten hun spiser. Denne helgen fikk hun endelig lov å dra hjem på perm, og da hadde hun lyst å være med oss. Jippi! Uansett, hun fikk ikke lov å ta av seg sykehusarmbåndet sitt mens hun var hjemme, så strengt tatt så det ut som om hun var en pasient på rømmen.

Nå sitter jeg og lurer på hva jeg skal ta meg til resten av kvelden. Lese teori kanskje? Eller ta en sniktitt på krimmen jeg gikk gjennom ild og vann for å få tak i.

Tror kanskje bare jeg tar sykkelen fatt, og drar og kjøper nye batterier til fjernkontrollen.

Vekt, salat og snørr

Dietten min har så langt gått bra. Eller, greit. Jeg merker at jeg er mer søtsyk nå, når jeg vet jeg egentlig ikke får lov til å spise slike ting. Typisk. Igår endte jeg opp med å spise både dagsrasjonen min med Oreos, pluss en pakke jeg hadde fra dagen før som jeg ikke spiste opp, og atpåtil rasjonen min for idag. Altså 20 Oreos i stedet for 8. Så i dag har jeg gitt meg selv forbud mot å spise noe som helst søtt.

Ellers har jeg  en stor skål med salat stående i kjøleskapet som jeg forsyner meg av med jevne mellomrom. Den inneholder:

• Isbergsalat
• Ruccola
• Paprika
• Kylling
• Tomat
• Egg
• Litt Cæsardressing

Den smaker supergodt og metter faktisk. Et tips til dere andre som er ute etter å få en slankere figur, er at det er lurt å blande inn dressingen i salaten. Ikke ha den på siden. Og husk at nøkkelordet er litt.

Jeghar aldri brydd meg noe særlig om vekten min. Og gjør det for så vidt ikke nå heller. Jeg har en vekt som ikke lar seg rikke hverken opp eller ned. Uansett hva jeg gjør og spiser. Men kroppen, den forandrer seg. Noe den, nå altfor trange, bunaden har gjort klart. Anyway, jeg tok en test på start.no, “hvor tung er du” bare for å få tiden til å gå. Mitt resultat ble 75kg. Og bildet som fulgte med resultatet, var mildt sagt litt forstyrrende.

Bare for å gjøre noe klart; Jeg veier slett ikke 75kg. Jeg synes jeg får lov å være såpass forfengelig at jeg kan si det. JO sa jeg!

Spørsmålene som kom, var av typen “hvor ofte trener du”, “hva liker du helst å spise” og lignende. Så jeg tenker, at hvis jeg med mine mat- og treningsvaner egentlig burde veie 75kg, så burde jeg være storfornøyd!

Men så tar jeg en titt i skapet. Arg.

Over til noe enda mer bedrøvelig. Jeg er blitt syk. Igjen. Jeg blir alltid forkjølt x antall ganger på vinterhalvåret. Og alltid når jeg tror jeg er ferdig for i år, så kommer den siste forkjølelsen, som en slags påminnelse om at jeg aldri må tro at jeg er trygg.

Men nå får jeg gå å spise frokost. Kanskje jeg finner noe godt sunt i kjøleskapet. Jeg har spist opp alle kiwiene.

Bunaden har talt

.. jeg må slanke meg. Jeg må slanke meg. Jeg må slanke meg. Jeg synes det er uvirkelig uansett hvordan jeg skriver det.

I går kom mamma på den lure idéen, at jeg “burde prøve bunaden min, siden jeg har lar lagt på meg”. Mamma har mange talenter, men å verne om andres følelser, er ikke en av dem.  Jeg trampet fornærmet opp trappene for å bevise at hun tok fullstendig feil. Men da alt kom til stykket, og det skulle knappes og hektes igjen, var jeg så langt fra å rive hele null-stretch faenskapet i filler. Den passet ikke. Jeg fikk den igjen, men det var ikke mye om å gjøre.

Mamma foreslo jeg skulle slanke meg. Jeg fnøys. Ikke pokker om jeg skulle slanke meg FOR EN BUNAD. Jeg knurret og bannet i dét jeg gikk for å henge den på plass igjen. Det var omtrent da jeg kom på, at Marius liker elsker sikler som en litt over gjennomsnittet stor St. Bernhardshund etter jenter i bunad.

Så nå sitter jeg her. Jeg har nettopp spist frokost. En kiwi.