I hurt myself today to see if I still feel

Jeg har lovet pappa å hjelpe til å male huset i år. Jeg synes det å male hus egentlig er et ok tidsfordriv. Man ser resultatet av arbeidet sitt med én gang, det er fint vær, man hører sannsynligvis på musikk, og jeg får en ypperlig sjanse til å jobbe litt med høydeskrekken min. Den fobien er nok den eneste jeg gjør en innsats for å bli kvitt, selv om jeg kanskje ikke gjør en stor innsats for den heller.

Jeg tenkte jeg skulle fortelle litt mer om araknofobien min, fordi det er noen der ute som ikke tar den på alvor. Om noen nærmer seg meg med en middels stor edderkopp, kunne jeg ikke vært mer redd hvis Hitler selv hadde spent meg fast til et tre og truet med å skjære av meg kroppsdeler med en sløv kjøkkenkniv. Bare for å gi dere en idé.

Den som finner på en morsomhet som involverer meg og edderkopper, blir aldri tilgitt.

Da jeg skulle hjelpe pappa å bære hagemøblene på plenen i dag sa jeg at han fikk værsågod spyle huset rent for edderkopper før jeg skulle male. Jeg hadde ikke malt huset slik det er nå om han så hadde tilbudt meg en million. Han fortalte at det satt en ganske feit en under vinduet på soverommet deres.

Jeg måtte selvfølgelig sjekke dette. You gotta know your enemy, right? Så jeg nærmet meg forsiktig, og så at den satt gjemt mellom listene rundt vinduet. Jeg kunne se den ene foten stikke litt ut. Jeg er selvskader på dette området. Selv om jeg vet jeg kommer til å hyle og at magen kommer til å vrenge seg når jeg ser den, så kaster jeg en plastikkting på nettet for at den skal komme ut. Og joda, den kom ut. Jeg skreik og hoppet tre meter bakover og snubla nesten over alle potteplantene til pappa.

Dette monsteret bor jeg sammen med. Hvis dere lurer på hvorfor bildet er så uklart, kan jeg fortelle dere at jeg stod én kilometer lenger vekke og zoomet for harde livet.

Klare for grillsessongen, folkens?

Bjørnar linket meg denne historien.

Jeg synes den var så syk at den fortjente en plass på bloggen.

Hvis noen får opp bildet som thumbnail, er det bare å trykke + én gang, så skal det komme opp i vanlig størrelse.

Livets store mysterier

Ettersom man på facebook får se aaalle bildene til aaalle “vennene” sine, har jeg lagt merke til en ting. Flere tegner seg i ansiktet på fylla. Og nei, jeg mener ikke folk som kaller dette sminke, jeg mener seriøst tegner på seg nese og værhår!

Jeg skjønner ikke tegninga i det hele tatt! Kall meg gjerne dum, men folk i min krets driver ikke med dette fenomenet.

Først tenkte jeg kanskje at det var en person som hadde sovna på fest som var blitt utsatt for et mindre hærverk. Tross alt, det å tegne folk i ansiktet å ikke si ifra til dem når de våkner, blir ikke gammelt.

Men nei, hele venninnegjenger tropper opp på utesteder med værhår! Hva skjer?!

Skal det være kult? Nei, vær så snill, spar meg. Sleng med ordene “lime” og/eller “druse” og dere får se frokosten min komme opp igjen.

Ja, dritkult.

Konfirmasjonsforberedninger

Wow, jeg trodde “folkesuverenitetsprinsippet” var det lengste ordet som finnes, men overskriften er jo like lang. (Jeg har sammenlignet antall bokstaver, men orket bare å gjøre det én gang, så jeg er fullt åpen for å ha telt feil)

Først og fremst: Bunaden passer! Jeg får til og med en fing mellom meg og sømmen! Da jeg prøvde den for over en måned siden måtte jeg holde pusten og trekke inn alt som var, og til og med da var jeg redd den skulle rakne i sømmene. Men nå sitter den som et skudd! Wuhu! Hvem sa trening var overvurdert?! Åja, jo.. det var meg, det.

Jeg skal likevel holde matinntaket på et minimum i dag. Marius skal nemlig lage oreokake til i morgen, og da trenger jeg god plass i bunaden. Gleder meg som et barn! Når jeg gleder meg, gleder jeg meg som regel alltid som et barn, så jeg får egentlig bare si at jeg gleder meg.

I går laget jeg kort til Mari-Lene, har jeg sagt at det er hun som er konfirmanten? Uansett, jeg laget kort fra både meg og Marius, og mamma og pappa. Mamma gir alltid meg de jobbene som krever kreativitet og fargevalg. Jeg kan faktisk ikke huske sist hun selv pakket inn julegavene hun skulle gi bort. Ja, bortsett fra mine da. Men jeg klager ikke, jeg stortrives når jeg får holde på med sånne ting! Bortsett fra når jeg får sperre, da hater jeg det verre enn pesten. Om jeg pakker inn og dekorerer en julegave jeg ikke blir 100% fornøyd med, pakker jeg den opp igjen og gjør det på ny. Det skjer opp til flere ganger hvert år, spesielt med de 5 første jeg pakker inn. Det blir som med pannekaker, den/de første man steker blir alltid litt mislykket.

Jeg ble fornøyd med kortet fra meg og Marius. Jeg kan ikke si det samme om det jeg lagde for mamma og pappa. Men det er desverre ikke så mye å gjøre med nå.

Da vi var på Panduro/Trend Huset tenkte jeg bare på mitt eget kort. Jeg visste allerede hvordan det skulle se ut sånn ca og fant materialene jeg trengte til å få til det indre bildet mitt. Mamma gikk  rundt ogg surret etter farger som passet sammen, men ga meg “frie” tøyler på hvordan det skulle se ut til slutt. Men da vi kom hjem, var det slett ikke lett å finne på noe med det mamma hadde funnet. Jaja, her er uansett resultatet:

Jeg måtte retusjere vekk skriften på to av bildene. Jeg kan ikke skrive beint for fem øre.

Jeg holdt på å rive av meg håret i frustrasjon over hva man kan skrive på et konfirmasjonskort. “Vi vil gratulere deg på din store dag, og ønsker deg alt godt for fremtiden”. Ehh.. det er sånt man får sure oppstøt av. Det er underforstått når man gir penger at man vil at fremtiden til en person skal bli litt bedre, er det ikke? Så vår tekst ble “Grattis med konfen!”. Hva synes dere?

Gud hjelpe meg

I dag stod jeg opp ti på åtte (!). Jeg meldte meg som blodgiver for noen måneder siden, og hadde fått min 2. time i dag klokken 09.30.

Jeg syklet selvsagt til sentrum, og tilbake igjen. Mens jeg var der, meldte jeg meg med det samme  om benmargsdonor.For sikkerhetsskyld spurte jeg sykepleieren hvor ofte folk faktisk “matcher” på dette. Det var ganske sjeldent, men det er jo nettopp derfor de trenger mange donorer, ikke sant.

Hvis det er noen som lurer på horfor jeg gjør dette, så er det ikke av godhet og nestekjærlighet. Når jeg leser brosjyrene om sånne ting, står det gjerne at “du kan hjelpe å redde et liv”, da setter jeg ikke spørsmålstegn ved det engang. Jeg ser ikke på det som et valg. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg ikke fått sove av dårlig samvittighet, og sannsynligvis dødd av utmattelse. På en annen side, da hadde jeg kanskje gjort enda mer nytte for meg, siden jeg også er organdonor. Nei, huff, jeg må ikke tenke sånn. Eller, forresten, til dere der ute som vurderer selvmord, meld dere som organdonorer først! Toppers:)

Beklager, dere får bare unnskylde den morbide humoren.

Uansett, jeg vil selfølgelig oppfordre alle andre også til å melde seg som enten en, eller flere av donormulighetene som finnes, ved sitt lokale sykehus. Jeg kan forsikre de av dere som har sprøyteskrekk, at det å gi blod gjør mindre vondt enn hvilken som helst vaksine du har tatt i barndommen!

Organdonor trenger du ikke donorkort for å bli, selv om det hjelper om du skulle dø i en ulykke f.eks. Alt en trenger å gjøre er å informere dine nærmeste om valget  ditt.

Nok moralpreken nå.

Senere skal jeg ha dobbel kjøretime. Jeg håper sterkt at jeg får gjøre noe annet enn å bare kjøre rundt i dag. For å være ærlig, så kjeder det meg litt. Jeg liker å trene på ting, som f.eks. parkering og rygging. Den treningen trenger jeg forresten også. Sårt. Så får jeg sannsynligvis også vite om jeg har fått svar på søknaden min i dag, og hvis jeg har fått godkjent, må jeg låse meg inne og pugge teori de neste dagene. Jeg vil bli ferdig med dette!

Senere skal Alanya-gjengen møtes hos Stian, og bli enige om dato etc. Ønsk meg lykke til.

Jeg trykte meg forresten inn på en reise med Nazar Nordic. Jeg sjekket litt rundt på hjemmesiden, og kom over dette på “litt om oss”:

Alle våre hoteller på Kreta blir drevet av kvinner! Ikke la deg lure hvis du ser en mannlig sjef, for bak ham står det en sterk kvinne! Det betyr at det er orden i sakene på alle hotellene.

Knis.

Sosial fredag

I dag har sosiallivet mitt nådd nye høyder.

Jeg stod opp tidlig, tidlig (10.00), etter å ha våknet av et mareritt. Jeg husker ikke helt detaljene, men scener som hører til i filmer som Saw og Hostel, gikk igjen. Jeg har aldri sett noen av filmene. Ut i fra det jeg har lest og hørt, har jeg ikke psyke til det. Er litt skjør, sånn sett. Jeg velger å se på det som en bra ting.

Dagen hadde jeg satt av til Kirsten. Vi tuslet litt rundt på Amanda, og jeg fant noen SINNSYKT kule sko fra Bianco! Legger ut bilde av dem i morgen. Jeg kjøpte meg også en ny scrub. Jeg hadde ikke store forventninger til den, siden den var skikkelig billig. Men så feil kan man ta. Det er faktisk den med best effekt, til nå!

Senere fikk jeg besøk av Tina. Planen var at vi skulle lage brownies og se film, men siden jeg ikke er så tekninsk anlagt, og ikke fikk koblet til dvd’en, ble det til at vi spiste brownies mens vi beundret de nye skoene mine, og sjekket sydentur på nett. Nå skal vi til Alanya!

Jeg må bare beklager på det sterkeste, at dette ble et møkkakjedelig blogginnlegg, men av og til er faktisk ikke livet mitt så spennende. Tro det eller ei.

Alanya. Jeg skal ikke bade i sjøen. Jeg er redd for hai og sjømonster.

Jeg rydder…

..og kommer plutselig over dette synet.

Hadde pappa vært død, hadde han snudd seg i graven.

En impulsrik dag

Hvis mine nærmeste skulle beskrive meg med ett ord, hadde det blitt alt annet enn spontan. Jeg er stor fan av organisering, struktur og planlegging.  Alt grunner i at jeg hater stress. Men siden jeg også er ganske lat, lar ikke kontrollfantasien seg realisere med det første.

Dagen startet med at jeg fikk en telefon fra barnehagen jeg vikarierer i av og til, i halv ti-tiden.

-Hei! Har du lyst å være vikar?

-Jada, når da?

-…Nå

Så da bar det ut dørene, mot busstoppet.

Nå må jeg bare få slengt inn, at bussen tar tre kvarter én vei. Bare det er grunn nok til å si nei. Men igjen, så kan jeg ikke nekte barna min inspirerende tilstedeværelse, bare fordi Kolumbus er et talentløst, usympatisk og hensynsløst firma, som ikke har noe å gjøre innen kollektiv transport.

So there!

Etter jobb tok jeg meg en lang dusj. Det begynte å bli kjølig ute da jeg gikk fra busstoppet og hjem, og jeg hater å fryse, så jeg synes det er mye greiere å heller ta seg en varm dusj, enn å sitte å hutre i 40 minutter før du er i stand til å gjøre noenting som helst.

Jeg hadde snakket med Marius tidligere, han lurte på om jeg ville være med han, Stig Øyvind (kompis), og hans to døtre “Ida” og “Lene” (henholdsvis 3 og 7 år) på Team Hanne konsert. Joda, hvorfor ikke, tenkte jeg. Hvem vet hvor lenge det er til jeg tør å være impulsiv igjen.

Impulsshopping teller forresten ikke.

Så, klokken 7 stod vi nede på kaien, ved utescenen. Det var utrolig masse folk der! Jeg var til en forandring ikke den laveste i følget, og måtte fint finne meg i at “Ida” og “Lene” fikk sitte på skuldrene til gutta. Men det gjorde ikke noe. Vi var nemlig blitt bestiser allerede i bilen på vei bort! Jeg ga “Ida” kameraet og sa at hun fikk stå for fotograferingen. Jeg ble imponert over hvor kjapt hun lærte seg hold-knappen-halveis-nede-greia. Gud vet det er mange voksne som enda ikke gjør det.

Hun ditcha forresten skuldrene til Marius, til fordel for meg. *geip*

Senere, da konserten var ferdig, gikk jeg og “Lene” på russejakt. Jeg har hatt et litt ampert forhold til årets russ. Ikke fordi jeg har noe  personlig imot dem, men de fikk begynne nesten en hel måned tidligere enn oss. Er litt sjalu bare.

Et bilde jeg tok, før jeg leverte kameraet videre.

Ikke dårlig til å være 3 år?

Jenta er et geni.

Om bare jeg hadde vært fotogen, hadde dette blitt et perfekt bilde!

Julia

Snodige ting jeg hater med hvert fiber i kroppen

• Edderkopper
• Alt som risikerer å trigge julestemningen min før november
• Trange dongeribukser med mobiltelefoner presset ned i lommene
• Sokkemerker
• Vind
• Åpent og uklart vann
• Høyre storetåa mi
• Falske merker
• Altfor store joggebukser
• Tysk melk
• Veps
• Stress
• Folk som ikke gjør en innsats
• Dommeren på Norway Cup som blåste ufortjent frispark på den beste driblingen jeg noensinne har prestert!
• Gameplay
• Hodepine
• Store forandringer
• Forstyrrelser
• Wii-treneren min
• Kraftige magesug