Solsolsolsolsol

I dag våknet jeg av at Stian ringte meg. Jeg husker ikke så mye av samtalen siden jeg var dødtrøtt. Jeg hadde tross alt bare fått ti timer søvn (klokka var 11.45). Jeg graver meg frem fra dyna og ser at på mobilen er det en ny melding fra Stian. Der står det at firmaet hans (han er forskalingssnekker) jobber hos naboen min framover, og at jeg har å komme med kaffe til ham. Jeg taster at jeg ikke aner hvordan man lager kaffe og at jeg skal ned på posten å hente en pakke.

Jeg klarer å komme meg ned på badet og skal akkurat til å hoppe i dusjen når det plutselig ringer på døra. Jeg surrer et håndkle rundt meg og går for å åpne. Slapp av, jeg forsikret meg om at det var Stian før jeg åpnet. Jeg lærte da av kjøleskapmann-hendelsen. Han var kommet for å ta kaffe-saken i egne hender.

Senere syklet jeg ned på posten for å hente rockeringen min. Jeg skal spare dere for bilde av meg mens jeg rocker.. eller nei, jeg skal spare meg for bildet. Det er ikke et pent syn.

I dag er det forresten fint vær ute! Joda, overskyet er det, og det er ikke sommertemperatur ute helt enda. Men jeg er fornøyd! Jeg har funnet ut at ca halvparten av alle innleggene mine inneholder en beskrivelse av været. Jøss.

Senere skal jeg ta bussen til Torvastad (Karmøy) der jeg skal møte Elin, ei jente jeg hang en del med tidligere, men siden hun har flyttet til Bergen blir det ikke så mye nå lenger. Wish me luck, Torvastad-bussen er brutal. Jeg lurer på om Karmøybusser faktisk kan konkurrere med Bleikemyrbussen. Skal gi dere et referat senere.

TTYL!

(That’s right, jeg skrev TTYL.)

Jeg tror…

.. at søndag er den nye favorittdagen min.

Idag våknet jeg av at jeg var dehydrert etter gårsdagen. Klokken var ca 08.00 så jeg var langt ifra uthvilt nok til å stå opp å hente vann selv. Jeg ringte til mamma og hun var så snill og kom opp med vannflaska mi full av iskaldt vann. Himmel!

Da jeg våknet igjen klokken 11.30 kom jeg på at jeg tidligere i uken hadde ytret et sterkt ønske om egg og bacon til frokost i dag. Så mamma tilbød seg å lage det til meg da jeg stod opp. Nå kan jeg legge til at jeg våknet av at huset luktet kake fordi pappa har bursdag i dag, og når jeg i tillegg slipper å våkne med en verre fylleangst og bare har positive ting å si om kvelden i forveien, jo da tør jeg å påstå at morgenen min har vært ganske så perfekt!

Gratulerer med dagen!

Jeg kan jo begynne med å fortelle litt om gårsdagen. Planen var at jeg og Marius skulle slappe av hjemme. Da jeg nevnte at jeg hadde lyst å se finalen i Grand Prix (jeg nekter å kalle det Eurovision), stilte han seg helt på bakbeina og ga meg streng beskjed om at det ikke har vært kult siden midten av 80-tallet. Jeg gikk med på at vi kunne se en film om det var så grusomt kjedelig som han påsto.

Enden på den visa var at jeg og mamma så Grand Prix mens Marius gjor som han sov, men fulgte med i smug.

Etter litt tikket det inn en sms fra Tina om at en gjeng satt hos Mads (kompis av Stian) og om jeg og Marius ikke hadde lyst å komme bort. Marius ble ikke med, men jeg tok turen. Det var superkoselig og var lett verdt en lettere redusert tilstand i dagmorges!

Bunaden passet i dag også, forresten! Litt trangere enn på søndag, men det kan ha noe med mangel på trening å gjøre. Jeg har også bilde som jeg lovet.

Jeg hadde ikke store planer for dagen i dag. Vi skulle se på folketoget, eller borgertoget som det også blir kalt, klokken 15.00. Da vi stod og ventet på at toget skulle starte, gjorde jeg den store feilen å snu meg mot Marius en liten stund. Da jeg skulle snu meg tilbake hadde det kommet en dame som hadde øynet det 20cm store mellomrommet på første rad, og pustet meg i nakken. Det klødde i albuene, men jeg bestemte meg for å heller be Marius flytte seg litt lenger bort enn å gi dama en blåveis denne dagen.

Temperamentet mitt hadde akkurat fått roet seg litt da Haugesund Felefolk (?) gikk forbi og spilte intet annet enn Aleksander Rybak sin Fairytale som får meg til å ta stilling til strikkepinner i ørene.

Nevnte jeg at mamma hadde laget til et beskjedent, men svært delikat koldtbord for anledningen? Etter folketoget fant jeg meg rester. Jeg tok selvsagt av bunaden først, siden den allerede protesterer om jeg tar inn for mye oksygen. Jeg utfordrer dere til å finne et bedre utgangspunkt for et perfekt måltid enn dette.

På kvelden var jeg, Tina, Helge og Mads hos Stian og slappet av. Jeg skulle gitt mye for å bare kunnet hatt sovne på sofaen der, siden jeg ble veldig trøtt etterhvert, men det hadde ikke tatt seg ut. Mads var heldigvis supersnill og kjørte meg hjem i tide.

Men nå skal jeg sove. Endelig.

Min kjæreste, raneren

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=543042

Da jeg våknet i dag, var den store nyheten at den absolutt stiligste klokkebutikken i Haugesund var blitt ranet i løpet av natten.

Jeg kjente jeg ble litt trist av dette, fordi klokken jeg fikk av Marius til jul i fjor er fra Lervik Ur.

Etterhvert som jeg våknet glemte jeg ut ranet, og fortsatte med mine daglige rutiner.  Etter å ha spist frokost, kom jeg på at Marius skulle ha eksamen i dag, og han skulle kjøre mamma til tannlegen.

Jeg ringte ham for å høre hvordan eksamen hadde gått, men fikk ikke svar. Jeg ringte igjen 5-10 minutter senere, men heller ikke da fikk jeg svar.

Litt etterpå ringte han endelig tilbake. “Unnskyld at jeg ikke tok telefonen, men jeg var i avhør”.

Say what?!

Joda, min kjæreste var blitt tatt inn til avhør i forbindelse med klokkeranet. Jeg er sikker på at jeg så ut som verdens største fisk, der jeg satt og åpnet og lukket munnen uten å få ut en lyd. Men så viser det seg at fluktbilen ranerne brukte, var blitt satt igjen ved studentboligene der Marius tilfeldigvis bor. Alle som bor der var blitt tatt inn til avhør for å fortelle ting de eventuelt hadde sett.

Snakker om bra start på dagen.

Søndag er hviledag

Eller ikke.

I går var jo konfirmasjonen til Mari Lene. Jeg var i ekstase fordi bunaden passet og alt var rosenrødt! Men det var én ting jeg ikke hadde tatt med i beregningene. Beltet til bunaden. Nytter ikke når bunaden passer når ikke beltet gjør det! Jeg var så langt fra å klippe greia i små, små biter. På en eller annen måte fikk jeg det til å passe. Ikke spør, jeg aner virkelig ikke hvordan.

Long story short: Av hele det nydelige koldtbordet Piero og Nina hadde laget til, fikk jeg spist nøyaktig to skiver med spekeskinke før beltet ga streng beskjed om, at nå var det nok.

Ellers så sovna Marius både i kirka og senere på festen. Utenom det så skjedde det ikke så mye som skiller denne konfirmasjonen fra andre. Ja, bortsett fra all mimringen om København-turer, hytteturer og diverse flauser som har en tendens til å komme fram når familien vår er samlet.

Jeg tenkte å legge ut et bilde av meg selv i bunaden, bare for at dere ikke skal tro jeg er all talk, men så har det seg sånn at jeg ikke har fotogenet, eller brukte det opp da jeg var liten og søt. Men dere skal få noen andre bilder jeg tok, og jeg lover dere at på 17. mai skal jeg gjøre mitt ytterste for å ikke ser ut som et takras og dere skal få beviset deres!

Etter konfirmasjonen skulle jeg på jobb. Jeg kan ikke si hvor herlig det var! Jeg, Bjørg, Viggo og Cecilie hadde vakt sammen, og det skjer ikke ofte. Super avslutning på uka!

Konfirmasjonsforberedninger

Wow, jeg trodde “folkesuverenitetsprinsippet” var det lengste ordet som finnes, men overskriften er jo like lang. (Jeg har sammenlignet antall bokstaver, men orket bare å gjøre det én gang, så jeg er fullt åpen for å ha telt feil)

Først og fremst: Bunaden passer! Jeg får til og med en fing mellom meg og sømmen! Da jeg prøvde den for over en måned siden måtte jeg holde pusten og trekke inn alt som var, og til og med da var jeg redd den skulle rakne i sømmene. Men nå sitter den som et skudd! Wuhu! Hvem sa trening var overvurdert?! Åja, jo.. det var meg, det.

Jeg skal likevel holde matinntaket på et minimum i dag. Marius skal nemlig lage oreokake til i morgen, og da trenger jeg god plass i bunaden. Gleder meg som et barn! Når jeg gleder meg, gleder jeg meg som regel alltid som et barn, så jeg får egentlig bare si at jeg gleder meg.

I går laget jeg kort til Mari-Lene, har jeg sagt at det er hun som er konfirmanten? Uansett, jeg laget kort fra både meg og Marius, og mamma og pappa. Mamma gir alltid meg de jobbene som krever kreativitet og fargevalg. Jeg kan faktisk ikke huske sist hun selv pakket inn julegavene hun skulle gi bort. Ja, bortsett fra mine da. Men jeg klager ikke, jeg stortrives når jeg får holde på med sånne ting! Bortsett fra når jeg får sperre, da hater jeg det verre enn pesten. Om jeg pakker inn og dekorerer en julegave jeg ikke blir 100% fornøyd med, pakker jeg den opp igjen og gjør det på ny. Det skjer opp til flere ganger hvert år, spesielt med de 5 første jeg pakker inn. Det blir som med pannekaker, den/de første man steker blir alltid litt mislykket.

Jeg ble fornøyd med kortet fra meg og Marius. Jeg kan ikke si det samme om det jeg lagde for mamma og pappa. Men det er desverre ikke så mye å gjøre med nå.

Da vi var på Panduro/Trend Huset tenkte jeg bare på mitt eget kort. Jeg visste allerede hvordan det skulle se ut sånn ca og fant materialene jeg trengte til å få til det indre bildet mitt. Mamma gikk  rundt ogg surret etter farger som passet sammen, men ga meg “frie” tøyler på hvordan det skulle se ut til slutt. Men da vi kom hjem, var det slett ikke lett å finne på noe med det mamma hadde funnet. Jaja, her er uansett resultatet:

Jeg måtte retusjere vekk skriften på to av bildene. Jeg kan ikke skrive beint for fem øre.

Jeg holdt på å rive av meg håret i frustrasjon over hva man kan skrive på et konfirmasjonskort. “Vi vil gratulere deg på din store dag, og ønsker deg alt godt for fremtiden”. Ehh.. det er sånt man får sure oppstøt av. Det er underforstått når man gir penger at man vil at fremtiden til en person skal bli litt bedre, er det ikke? Så vår tekst ble “Grattis med konfen!”. Hva synes dere?

Vekkerklokker, gutter, og trening

Kjølerommet vårt har vært ødelagt i nesten en uke nå, og i dag skulle vi endelig få igjen aggregatet som gjør at kjølerommet faktisk holder seg kjølig. Jeg innrømmer at overgangen fra å ha et helt rom med mat, til å stable alt etter beste evne i en kjølebag med elementer som må byttes ut flere ganger daglig, har vært tung.

Så i dag skulle jeg stå opp tidlig for å slippe fikse-kjølerom-personene inn. Jeg satte vekking til 08.00 (!). Klokken 07.15 kommer pappa inn og vekker meg. Jeg jager ham straks ut igjen og sier jeg har satt på vekking selv. 07.35 kommer han inn og vekker meg IGJEN, “jeg sa at jeg har satt på vekking!” grynter jeg, og hører at han går ut av rommet igjen.

Så hører jeg: Tikk, takk, tikk, takk, tikk, takk… Jeg setter meg opp i senga og prøver å finne kilden til uroen. Det er ikke lett uten linser, når jeg er så svaksynt at om noe er mer enn 5m vekke, klarer jeg ikke å skille svart fra hvitt engang. Men jeg fant synderen. Pappa hadde jammen satt igjen sin egen vekkerklokke!

“PAPPAAAAA!!!! Få den UT!!!!” gauler jeg. Oh my god, tenkte jeg. Her har man tillit til meg.

Uansett, klokken 08.00 blir jeg vekket for siste gang, denne gangen heldigvis av alarmen på mobilen. Hadde pappa kommet inn en 3. gang, hadde jeg trolig nådd grensa for “temporarily insane”. Jeg står opp, tar på meg linser, og skrur på dataen. 08.25 ringer det på døra. Jeg åpner og piper et “hei”. Etter det mistet jeg talens bruk.

Jeg hadde forventet en middelaldrende, rund mann med rørleggersprekk og masse av groviser på lur. Jeg kunne ikke tatt mer feil. Og der stod jeg, usminka, håret i hestehale, en baggy Vans t-skjorte, og joggebukse. Hjernen min har det med å kortslutte når jeg uten forvarsel får en fin gutt midt i fleisen, og det er forventet at jeg skal snakke med ham. Det er som om jeg plutselig er 11 igjen.

Da jeg var i Wien da jeg var 17, kom det en av disse supersjarmerende Røde Kors-ververne bort til meg, la armen rundt meg og spurte hvor gammel jeg var. Tror dere ikke jeg fikk hjerneteppe? Jeg sa til og med feil, da jeg endelig klarte å få ut en lyd.

Over til noe annet. Jeg fikk en sms av Nina, samboeren til Piero, om jeg ikke ville være med å jogge i Djupadalen på torsdag. Uten å tenke meg om svarte jeg ja, og tenkte i mitt stille sinn rett etterpå at jeg nettopp hadde gravet min egen grav. Da jeg gikk på fotball, jogget jeg til og fra trening uten problem, og til og med de siste to årene på videregående klarte jeg å jogge 7km uten store problemer. Men på fredag, klarte jeg ikke å jogge 2km uten å ta pause 4-5 ganger. Ja, dere husker kanskje hvordan det gikk da jeg skulle fange den rømte hesten?

Karma og sånt

Jeg kjørte Atosen igjen i dag. Og gjett hva?? Jeg svinget unna mitt første dyr!

Jeg ble så gira da jeg  reddet et liv at jeg holdt på å kjøre av veien etterpå. Blodet pumpet, hodet kokte og pulsen nærmest vibrerte. Så ser jeg i speilet, og ser at jeg har en hvit varebil bak meg. Jeg håper intenst at den også tok hensyn og svinget.

Lurer dere på hvilket dyr det var?

Her:

Hvordan kan man ikke ville redde det?

Ikke bare skånet jeg et liv, men det er bra for karmaen min også. Ja, jeg tror på sånne ting. Jeg tror på veldig mye overnaturlig faktisk. What the hey, jeg lager en liste på dét også:

• Spøkelser/gjenferd/ånder
• Karma
• Skjebnen
• Et liv etter døden
• Reinkarnasjon
• Flere dimensjoner
• Liv på andre planeter (jeg har en SUPER teori om dette, skal blogge den en annen gang)
• En gud, eller noe som bestemmer over alt

Jeg gikk forresten nettopp ned til mamma for å få hennes synspunkt på noe av dette. Jeg visste på forhånd at det overhodet ikke har noe for seg å starte en slik samtale med henne, hun er så trangsynt at jeg får klaustrofobi bare ved tanken på å starte en samtale med henne om noe hun ikke kan strikke eller se på tv.

Hun var skeptisk til omtrent alle tingene jeg tror på, men vi jeg hadde en relativt dyp diskusjon om det å ha fri vilje, skjebnen, og diverse andre ting. Men til slutt sier hun “men nå vil jeg se videre på apekattene”.

Menneskene har blitt velsignet med evnen til å sette spørsmålstegn ved ting. Vi har gjennom millioner av år utviklet oss til å bli dominerende på jorda, uten å ha store klør og skarpe tenner, men dama vil heller se på apekatter, våre primitive forfedre, spise mais enn å benytte seg av dette.

Syden, pruting og korslag

Endelig har vi bestilt tur til Alanya! Jeg kjenner jeg slapper litt mer av, nå når jeg vet at turen er i boks. Vi reiser 22. juli. Irene og Kalle drar ned to dager før, siden de drar videre til Kreta 30. juli. Fy søren som jeg gleder meg nå!

Jeg har som sagt ikke vært i syden siden jeg var seks, og ser for meg at jeg kan komme til å gå på en skikkelig smell. Jeg søker alt jeg kan på ting som er nyttige å vite om syden. Om noen har noen tips til meg, så fyr løs! De blir mottatt med stor takknemlighet. Mamma har allerede advart meg mot isbiter og frukt.  Men det jeg virkelig er redd for, er all prutingen.

Jeg har lest utallige artikler om det, á la “pruting for dummies” osv. Men jeg føler meg fortsatt ikke sikker på det å stå på min pris, hvis selgeren begynner å skrike og forbanne meg og hva verre er. Mens jeg bare burde le av ham og kanskje gå uten å vise videre interesse, virker det at jeg legger meg i fosterstilling og begynne å strigråte, mye mer sannsynlig.

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne ha arvet noe av mammas egenskaper til å irritere folk. Eller at noen av Marius sine hadde smittet meg. Jeg kjenner ingen mennesker som vet bedre hvilke knapper som må trykkes, for å få noen til å flamme opp av irritasjon. Nå skal det sies at mamma jobber i psykiatrien, og har mange års erfaring i hvordan menneskesinnet fungerer. Men Marius er bare 23, og likevel kan han irritere på seg gråstein.

Over til noe helt annet: Team Hanne vant Det Store Korslaget! Jeg kjenner det varmer haugesundshjertet mitt. Jeg var hos Daniel i går, og fikk desverre ikke sett programmet, så jeg skal se reprisen senere.

Jeg skal forresten også kjøre Atos igjen i dag. Ønsk meg lykke til!

Mye å gjøre

I dag  hadde jeg to planer for dagen: Å øvekjøre med Piero i Atosen, og å dra på Cirkus Arnardo med Pappa og Marius. Men gjett hva jeg gjorde før det! Hold dere fast. Wait for it. Jeg jogget!

Jeg kan med god samvittighet ta på meg det fulle ansvaret for eventuelle blåmerker noen kanskje fikk, da de datt av stolen nå nettopp. Men jeg sa da at dere skulle holde dere fast.

Jeg vet ikke helt hva som skjedde da jeg fikk det for meg, at jeg skulle jogge. Noe oppe i hodet må tydeligvis ha hatt en midlertidig kortslutning, men jeg kom da fra det med livet i behold. Såvidt.

Klokken 13.00 kom Piero og jeg  kjørte, til mammas store engstelse, hele veien. Jeg kjørte til og med på Karmøy. Og for alle lokalkjente lesere så vet dere at det ikke er noe man burde ta så altfor lett på. På veien møtte vi ca 300 MC entusiaster som var på sin årlige 1. mai-tur. Jeg takket både Gud, Buddha og Julenissen for at jeg var i motsatt kjørefelt.

Senere skulle jeg, som sagt, på cirkus. Jeg går av prinsipp ikke på noen andre sirkus enn Arnardo. Jeg kom selvsagt inn gratis, siden jeg skulle dekke hele begivenheten på bloggen min.

Noen som trodde på det? Ikke? Nei, nei.

Sannheten er at pappa har jobbet i Arnardo for mange år siden. That’s right. For å toppe det hele, får jeg vel si at mamma også har jobbet i cirkus noen år tilbake.

Jeg kom nettopp på at hadde jeg vært litt smartere da jeg nådde trassalderen, kunne jeg jo ha unnskyldt oppførselen til foreldrene mine med dette. Sukk.

For dere som lurte, var pappa hverken dyrepasser, eller artist. Jeg kan vanskelig forestille meg mannen svinge seg rundt på en trapes i en glitrende tricot. Nei, han var noe så kjedelig som lærer for sirkusbarna. Blant annet også Are Arnardo som nå har “tatt opp hansken“, som det så fint står i programmet, etter Arild Arnardo.

Jeg har litt blandede følelse for sirkusopplevelsen. Jeg sliter litt med det som så mange gjør nå om dagen, det å se dyr som egentlig er ville bli holdt på en så liten plass. Men nå skal jeg fortelle dere noe som jeg ble mektig imponert over i dag. Det var  bare tre dyrenummer! Og to av disse igjen, var hester og en hund. Den siste var to elefanter.

Om jeg er naiv eller optimistisk, får dere avgjøre. Men Jeg håper at dette er et tegn på at cirkusbransjen, hva ville dyr angår, begynner å forbedre seg! Jeg fant forresten en artikkel om Cirkus Arnardo på Dagbladet sine sider. Her er et lite utdrag:

(Dagbladet.no): Cirkus Arnardo har lagt ut på sin årlige sommerturné og er for tiden på Vestlandet. Åpningsshowet fikk strålende kritikk, og økt satsing på artister, og ikke dyr, skal ha gått hjem hos publikum.

Gir litt nytt håp, eller hva? Snart følger forhåpentligvis andre cirkus, ikke bare i Norge, men hele verden, Arnardo sitt eksempel.

Noe annet er at jeg alltid blir på grensen til helsefarlig stressa av nummer som krever at artistene gjør noe som kan være farlig. Marius ville ikke engang holde meg i hånda, så klam var jeg, da en artist ikke fikk til trikset sitt på første forsøk.

Utenom dette, synes jeg det er helt fantastisk å gå på cirkus. Atmosfæren, lukten, inntrykkene, alt er spennende. Jeg har også alltid like lyst å være med, når sirkuset skal dra videre. Tror dere jeg kunne blitt med? Eventuelt, hva ser dere for dere at jeg kunne blitt med som?

Den som sier Fat Lady, får seg en på trynet.