Fra sykepleier til pasient

I skrivende stund sitter jeg og mammen i hver vår seng på Haukeland Hotell. Eller skal jeg ta det fra begynnelsen kanskje? Mkay..

De siste årene har jeg slitt med kranglete mandler som suger til seg alt av sykdommer som er mulige å få i halsen, og litt til. Fastlegen min henviste meg til en ØNH-spesialist som fjernet mandlene mine (trodde han) med laser i januar. Long story short, jeg ble henvist til en ny spesialist av spesialisten som jeg ble henvist til av min fastlege, og denne siste spesialisten holder til i Bergen.

0740 idagmorges bar det til busstasjonen. Jeg var svært takknemlig for å ikke måtte tilbringe de tre timene turen tar i Atosen. Da jeg var pålagt å ha følge, fikk Mammen være med. Ikke det smarteste valget jeg kunne tatt, da hun kunne fortelle at i sekken hadde hun med seg deilige baguetter, slike vi pleier å ha med oss på den årlige juleturen våres til København. Undertegnede som hadde fastet siden midnatt og mildt sagt var skrubbsulten klarte ikke helt å unne henne dette. Når kvinnemennesket i tillegg kjøper seg lakse og eggerørebaguette på ferja og spiste dette RETT foran nesen på meg, tippet jeg over mot bitter.

Uansett, etter mye prøving og feiling på let etter lokalet, fant vi endelig fram til klinikken. Jeg fikk streng beskjed av mamma om å ikke glippe ut med at hun var sykepleier, da hun har jobbet i psykiatrien i x antall år og nå er så godt som ubrukelig med folk som har fysiske plager. Jeg ble forberedt med PVK på hånden og det tok ikke lange tiden før jeg ble bedt om å følge med inn på operasjonsstuen. Jeg fikk beroligende som jeg hadde gledet meg til flere uker på forhånd, og pustet i oksygenmaske. “Nå får du sovemedisin” sier legen. Jeg pustet et par ganger. Det siste jeg husker før jeg falt bort var “nå skal jeg se hvor lenge jeg klarer å holde meg våken, jeg kjenner jo ingenting”.

Jeg følte meg litt snytt, mamma hadde fortalt hvor fantastisk det føles å “sovne vekk”, mens jeg husker absolutt ingenting. Så husker jeg noen glimt. Det første var at jeg ble løftet over på båre. Det neste glimtet var en sykepleierstemme som bad meg holde pusten, så dro hun ut sonden jeg hadde fått lagt ned. En sonde er en slange som blir lagt gjennom nesen og ned i magen for dere som ikke visste det. Etter dette våknet jeg på recoveryrommet.

Jeg var fortsatt svært susen på dette tidspunktet, men følte meg topp! Da jeg forsøkte å snakke fikk jeg mildt sagt sjokk. For det første var stemmen min (mer enn ellers) høyfrekvent, og jeg hadde ikke sjans til å uttale konsonanter. Dette syntes jeg var uhyre morsomt og ville ta et lydopptak av dette. Det fikk jeg ikke lov til av mamma. Hun påstår at jeg spurte etter mobilen min fem ganger, men selv husker jeg bare en. Det å uttale “venteliste” da legen spurte hvorfor jeg var blitt sendt til Bergen, var et prosjekt i seg selv.

Nå sitter vi som sagt på hotellrommet og mamma har spist enda en baguette. Jeg, som er 19 timer fastende og har så godt som ingen lokalbedøvelse igjen, begynner å bli rimelig gretten. For å toppe det hele så er jeg kjempetrøtt, men får ikke lov å ligge da dette øker hevelsen i halsen. Great.

Skrivefeil og ræva formuleringer tilegner jeg diverse smertestillende i omløp.