Told you so..

Så ja. Sist uke hadde vi besøk av en dame som tidligere har hatt en psykotisk lidelse. På skolen altså. Hun fortalte om hvordan hennes opplevelse av sykdomsforløpet hadde vært og litt sånt. Jeg må ærlig innrømme at denne forelesningen er den som har vært mest lærerik og den som har gjort mest inntrykk på meg siden jeg begynte på sykepleien. Men uansett, hun fortalte at på sitt verste så føltes depresjonen som om hun var blitt plassert helt nederst i en brønn, i gjørma. Og noen hadde plassert lokket på brønnen for sikkerhetsskyld. Motivasjonen min for dette semesteret er omtrent der nå.

De to siste ukene har jeg sittet ca 10 timer på skolen hver dag.  Likevel følte jeg at alt bare ble kaos. Dette året skal vi nemlig skrive drøftingsoppgaver. DRØFTING. Det første jeg gjorde var å google dette. “Hvordan drøfte”. På et sykepleierforum fant jeg heldigvis et innlegg fra en like frustrert student som hadde fått en link til en powerpoint-forelesning hun kunne printe ut. Jeg ble ikke noe særlig klokere, bortsett fra konkrete “nyttige formuleringer” jeg brukte flittig. På den ene siden, på den andre siden, noen vil hevde, derimot, for det første, for det andre, for det tredje and so on. Uansett, kaoset av en oppgave ble omsider ferdig. Lettelsen var enorm inntil for 20 minutter siden når et nytt studiekrav ble lagt ut. Drøfting igjen… faen.

Anywho, nå sitter jeg og hører på julesanger. Jeg trenger et litt lys tunellen nå, så jeg har gitt meg lov til å høre på før-førjulssangene. Jeg tenkte som så at siden jeg har allerede brukt votter to ganger i år, derfor blir alt litt fremskyndet. I år blir det forresten litt endring i tradisjonene. I know, right! Vi skal ikke til København(!), men derimot (legg merke til bruk av drøftingsuttrykk) skal vi til London. Litt vemodig, men samtidig merker jeg at jeg gleder meg til å kunne forstå hva folk sier. I fjor gikk Mari-Lene og jeg alltid med store lapper bare for å værr sikker på å slippe å betale med småpenger. Unnskyld meg altså, jeg har vært i Danmark 2-3-4 ganger hvert år siden jeg var  spedbarn, men jeg skjønner enda ikke bæret av tallsystemet der nede.

Da jeg var liten skrev jeg mye fortellinger og jeg visste aldri hvordan jeg skulle avslutte når jeg var lei. Jeg  syntes “lykkelig alle sine dager” var en unødvendig vri på døden. Så jeg skrev litt mer realistisk “og så døde de”.  Det jeg prøver å si, er at jeg er lei av å blogge nå. Og så døde de..