I det filosofiske hjørnet

Jeg skrev en gang om forskjellige ting jeg tror på og som jeg lever etter. En av disse tingene er karma, en annen er at jeg tror at alt som skjer har en hensikt. Noen ganger, heldigvis ikke for ofte, har jeg vanskelig for å forstå at noe skjer for en grunn. Jeg vet jeg ikke er alene om det, og det hjelper. Kanskje ikke mens det stormer som verst, men i det store og hele så hjelper det å vite at en ikke er alene om å ha det vanskelig.

Alle har opplevd følelsen av at hele verden er imot en. Jeg hater den følelsen mer enn noe annet, man føler seg så hjelpeløs. Men selv om en trist hendelse ofte avler denne følelsen, hender det heldigvis at man får følelsen av støtte når man har det tøft.

Here’s the deal: Jeg har tilbragt hele dagen på hybelen i frivillig isolasjon, delvis grunnet et betent øye Quasimodo ville misunt meg, delvis tristhet, og delvis utmattelse etter en hard arbeidsuke. Det ville vært lett å tenke at verden var imot meg, men jeg har faktisk sjelden vært mer sikker på at noe som gjorde meg trist har en hensikt. At det var meningen. Jeg har sluppet unna sammenstøt med samboere i hele dag, det er grått og det regner (regn har en terapeutisk virkning på tristhet synes jeg), i hele dag har det tikket inn meldinger fra venner (både de få som vet hva som står på, og venner som bare sender koselige meldinger). I tillegg var  mamma så snill og kom med mat til meg siden jeg ikke hadde lyst å skremme små barn på butikken med øyet mitt.  Marius ringte meg for ikke så lenge siden, han stiller som vanlig alltid opp og vet nøyaktig hva han skal si. Det tok vel muligens 20 sekunder inn i samtalen før tårene presset på igjen, men til en avveksling var det fordi jeg ble rørt. Det føles nesten som om hele verden mener det er greit å være lei seg i dag. Og da tror jeg også på at det er meningen, og at selv om ting virker trist og håpløst nå, så har ting skjedd som de skulle.