Livstegn

“for man blir glad av Nidar favoritter”.. badam bam… Jeg som va så flink til å trene fram til rett før helga. Da Irene og jeg kom ned til trimrommet på HSH på torsdag hang det lapp på døren: “Sommerstengt”. Vi ble rett og slett kjempeskuffa!  Så skuffa at vi gikk hjem til meg, fant en ekstra sykkel og sykla til XXL (et godt stykke, for dere to ikke-haugesundere som leser bloggen) for å kjøpe volleyball.

Altså tilnærmet null trening på meg for tiden. Jeg sykler til jobb, og i går døde jeg nesten på meg da jeg var hjemme, så sliten var jeg. Men utenom det er det skralt. Men hvem sier jeg har fritid for det?  På torsdag flytter jeg, fredag reiser jeg til tyrkia, så min timeplan fram til avreise ser ut som følgende:

• Lørdag: Pakking
• Søndag: Pakking og på jobb 1500
• Mandag: Jobb 0745 og pakking etterpå
• Tirsdag: Får vite karakteren på en forj… pyton hjemmeeksamen(!), pakking,  så jobb 1500
• Onsdag: Pakke siste rest, vaske der jeg kommer til
• Torsdag: Få hjelp av Irene til å flytte, vaske ut, PRØVE å få det til å se litt hjemmekoselig ut så slipper det når jeg kommer hjem fra Tyrkia
• Fredag: Avreisedag. Ha 1000 glemte ting å gjøre før flyet går på kvelden. Altså ligge tiltaksløs i fosterstilling under vasken på badet. Guri, jeg må huske flystressballen min..

Innimellom alt dette må jeg psyke meg opp til å si nei til mer jobbing når sjefen ringer. Helt nytt problem for meg: Jeg trives kjempegodt på jobb, og jeg lærer kjempemye nyttig tilknyttet til studiet mitt samtidig—> Jeg har rett og slett vanskelig for å finne en god nok grunn for å si nei når de trenger folk. Jeg fikk faktisk ordentlig dårlig samvittighet da jeg måtte si nei til å ta ekstravakter neste helg når jeg har reist.

Her om dagen fant jeg plutselig ut at jeg hadde fått to nye naboer. I følge dem hadde de bodd der i 4-5 dager allerede. Innimellom går det opp for meg at jeg kanskje jobber litt for mye. But hey, det er sommer, det går ikke ut over noen andre, it’s cool.

Engasjementet i dette innlegget er svimlende høyt ser jeg, men det får gå. Noen av dere ser kanskje mønsteret som går igjen: Jeg blogger bare når jeg har noe annet å gjøre som jeg vil utsette lengst mulig.

Ellers.. Mammas sydenhysteri har jeg sluppet ganske billig unna i år. Noen av dere husker kanskje hvordan hun var i fjor? Vel, nå skal det sies at hun har vært på fottur i Italia den siste uken (…), og jeg ikke er så naiv at jeg tror hun har tro på at jeg overlever årets tur heller. Jeg får sikkert dobbelt opp med skrekkscenarioer og sikkerhetstiltak når hun kommer hjem i natt. Skulle ikke overraske meg om hun sniker seg inn på mobilen min og lagrer numrene til reisefølget mitt. Consider yourselves warned.

Portugal er videre i VM heldigvis. De spilte mot Brasil i går, og med en dommer som burde blitt fratatt sin rett til å dømme kan jeg konkludere at det var en spennende kamp. Jeg satt med pute foran ansiktet og har for første gang siden jeg flyttet til Vardatun, hatt problemer med at det er så forbanna lytt her. Jeg ville bare at kampen skulle være ferdig, så stressa var jeg faktisk.

Men nå får jeg fortsette å pakke ned hybelen. Jeg rydda faktisk vekk julepynten for to dager siden Litt vemodig, men det måtte gjøres. Det var som i Norvegiareklamen, den der de skjærer osten i terninger: “Det var vondt, men det var verdt det.”. Bortsett fra at det ikke var verdt det.