Trafikken i Alanya

Jeg fant ut at dette krevde et eget innlegg.

Jeg må innrømme det at de første 5-10 taxiturene der nede var preget av skrekk, men etterhvert gikk skrekken over i fascinasjon. Uansett hvor brutal, lovløs og bråkete trafikken er i Alanya var det ingen tegn til nestenulykker!

Her er en liste over trafikkting vi her hjemme kategoriserer som viktige, men som tyrkere tydeligvis mener er oppskrytt:

• Trafikklys (det må være opptil flere mennesker som går på grønn mann før de stopper for dem, er du alene har du ikke sjans)
• Filkjøring (veiens breddekapasitet blir utnyttet til det fulle)
• Sikkerhetsbelte
• Blinklys
• Nedbremsing for folk og andre kjøretøy (kjører eller går noe i veien så tuter man for å signalisere at de snart blir meiet ned om de ikke passer seg)
• Antall seter i kjøretøyet (3 seter = plass til 4-5 personer, etterpå stabler man i høyden. Vi så opptil fire personer på en Scooter, inkludert mødre med spedbarn på armen)
• Parkeringsplasser
• Fartsgrenser (vi spurte faktisk en sjåfør om han visste hva fartsgrensa i sentrum var; “what’s a speedlimit?”)
• Aldersgrense på førerkort
• Barneseter (Se oppforbi)

Det er de jeg kommer på i farta. Det høres kanskje skummelt ut og det er det i begynnelsen, men jeg vil anbefale tyrkisk Murat taxi til alle! Trafikken er supertrygg så lenge du ikke er fotgjenger. Taxisjåførene kan ha et realt temperament, så det var ordentlig spennende!

Hjemme igjen

Så var jeg tilbake. Jeg får oppsummere Alanya-uken over flere innlegg etterhvert som jeg får bildene de andre tok. Jeg var nemlig så flink og tok hele 25 bilder på den uka, og ca halvparten av disse ble tatt ut bussvinduet på veien fra hotellet til flyplassen.

Det jeg har tatt bilde av kan jeg naturligvis fortelle litt om.

Først og fremst: Jeg kan prute! Mamma fortalte meg rett før vi reiste at jeg allerede prutet før jeg kunne svømme. Det ligger vel i blodet, mamma pruter også hensynsløst. I Norge. På Fretex. (Dama ville ha studentrabatt)

Det første jeg kjøpte var et par sko på fylla.

Som dere ser fikk jeg gnagsår på nr.2-tærne av pruteskoene. Skål for symmetrien.

Resten av den kvelden kan vel kort oppsummeres med fem ord: Tequila, bardansing, tequila, nachspiel, guttestress. I den rekkefølgen.

Guttestresset skyldtes at Irene og jeg mistet resten av gjengen og vandret rundt alene. Jeg tør å påstå at det er tryggere å gå alene i Alanya enn Haugesund, tyrkere er meget behjelpelige og hyggelige, men det syntes tydeligvis ikke guttene.

Bilder fra denne kvelden har Irene på sitt kamera, men hun reiste videre til Kreta igår(!), så dere får smøre dere med tolmodighet. Jeg bare vet dere lengter etter å se bilder av meg på fylla.

En annen kveld vi var ute endte vi opp med å sitte en stor gjeng på restauranten Mambo. To menn som satt med oss hadde med seg sine 12 år gamle døtre, Julie og Maria. Wuhu, venner! Det endte opp med at jeg, møkkefull, sprang gatelangs med disse to jentene og prutet på alt og alle.

Full blondine i minimalt med klær, sa noen special prize? Jeg fikk til og med ordnet fin innpakning på tingene jentene kjøpte. Delvis fordi jeg lovte alle selgerne å bli med dem ut når butikkene stengte.

Julie: Skal du seriøst møte ham igjen senere?

Meg: *Fnys* Selvfølgelig ikke!

Alle tre: Hahahahah..

Jeg fikk forresten avklart en ting én gang for alle. Jeg husker ikke om jeg har nevnt kompleksene mine om det at jeg ser en smule yngre ut enn det jeg er. Uansett:

Cheesy tyrker-selger: Hello lovely girls. How old are you?

Julie og Maria: Twelve!

Meg: Twenty.

Maria:  Hææ?? Jeg trodde du var sånn 14-15 jeg!

Cheesy tyrker-selger: No, I don’t believe you! 15 tops!

May I add at Mr. Cheesy tyrker-selger var 4 måneder yngre enn meg? Herrefred.

Skjønner ikke hva de snakker om.

Jeg har forresten fått litt brunfarge på den uka, så nå går jeg i ett med inventaret hjemme.

Den nydelige Interdrakten er selvfølgelig også et pruteprodukt. Jeg kjøpte også en portugaldrakt. Med den medfølger en morsom liten historie:

1. Stian kjøper drakt for 30 lira.
2. Samme butikk, samme selger, 30 sekund senere.
3. Julia kjøper drakt for 24 lira.

Jeg fikk avslag fordi det stod Ronaldo bakpå min. Jeg tåler ikke fyren og ville egentlig ikke ha drakten lenger når jeg fant ut at de ikke hadde noen andre. Drakten slengte jeg under en skohylle på hotellrommet og lot den ligge der til vi skulle reise.

For å avslutte slenger jeg med et av bussbildene på turen hjem.

Pikkpakk

Det rakk å regne en siste gang før jeg reiser. Følgelig setter jeg bare enda mer pris på å slikke sol på Kleopatrastranda imorgen!

Tro det eller ei, mamma fant flere ting jeg bare må ha med meg. Idag overrasket hun meg med Panodil, antibakterielle våtservietter, tannkrem og “niste” til flyturen. Det at jeg har fortalt henne om og om igjen at vi har bestilt mat på flyet, hadde hun fortrengt for lengst.

Jeg er også nesten ferdig å pakke! Ikke verst hva? Og det er hele 4,5 timer igjen til Piero skal kjøre meg på flyplassen.

Kofferten min inneholder blandt annet:

• 4 par sko
• 3 bikinier
• 3 solkremer + aftersun
• Ostepop
• 3 vesker
• 5-6 shortser
• Et uvisst antall topper
• Altfor mye undertøy

Ikke bare burde-burde

Jeg burde pakke. Jeg burde sjekke at jeg har alt klart. Jeg burde kjøpe en bikinioverdel. Jeg burde laste ned ny musikk til Ipoden. I stedet sitter jeg og diskuterer rutsjebaner og værmeldinger med Helge på MSN. Det er underforstått at jeg kommer til å bruke opp alle pengene mine på alt jeg har glemt hjemme når jeg kommer fram.

Igår kom mamma hjem med tre forskjellige solkremer. Faktor 10, 15 og 25. Det at vi hadde solfaktorene 6, 16, og 20 hjemme var uvesentlig.

Idag kom mamma hjem med chips. Masse chips. Slike små snacksposer. Jeg har fått streng beskjed om å ta disse med meg på stranda siden vi visstnok mister så mye salt i varmen. Jeg prøvde å forklare henne at de mest sannsynlig selger chips i Tyrkia også, men ” jeg tror du kommer til å bruke pengene på sprit i stedet for mat”, var svaret jeg fikk.

For de som ikke har skjønt det, så har mamma lest VG en del i det siste.

To dager til jeg flykter landet

Idag er det mandag. Vi reiser på onsdag. Bare to dager igjen!

Jeg kan nesten ikke tro det. Jeg sliter litt med det samme som da jeg skulle begynne på ungdomsskolen akkurat nå. Siden jeg ikke klarte å se for meg at jeg skulle på en annen skole, regnet jeg med at jeg kom til å dø før den tid kom. Jeg er et positivt lite menneske.

En helgeoppdatering: Jeg var i utgangspunktet syk, men siden det bare var småting som vondt i hodet og svimmelhet, ignorerte jeg det og gikk heller ut fredag og lørdag. Nå føler jeg meg nesten helt fin, og er sikker på at jeg tok en smart avgjørelse. Selv om kroppen din mener du er syk, betyr det langt ifra at man skal høre på den. Gudene vet hvor verden hadde vært idag om alle hørte på kroppene sine i stedet for hodet hele tiden.

Idag skal jeg vaske klær og kanskje smått begynne å pakke. Jeg burde egentlig finne en overdel til bikiniunderdelen jeg kjøpte her om dagen også, men.. details. Jeg får bare sole meg toppløs. I know, “ta hensyn til Tyrkias kultur” og alt det der, men mellom oss sagt så har jeg hørt mange ting om tyrkere, og det at de har noe imot toppløse, blonde jenter er ikke en av dem. Jeg synes forresten jeg tar hensyn nok når jeg dropper svinefilet’en jeg hadde tenkt å grille på stranda.

Eventuelt kan jeg bruke en av de overdelene jeg har som overhodet ikke passer til. Huff nei, hva er det jeg sier? Det er i hvertfall uaktuelt!

Idag stod jeg opp 08.00..

.. nå er klokken 12.47 og jeg føler meg ødelagt.

Grunnen til at jeg stod opp så ukristelig tidlig var at det var tid for blodgiving igjen. Ti på ni syklet(!) jeg ned til sykehuset og klokken 09.00 var jeg på plass og fylte ut standardskjemaet, noe som må gjøres hver gang. Du skal egentlig krysse “nei” på alt, men det skjer jo i ny og ne at dette ville vært løgn. Siden en slik løgn kan resultere i at folk dør, krysser jeg “ja”. Slapp av, jeg har hverken hepatitt B,C, eller HIV. De spør også om andre ting som “føler du deg frisk?” og “har du vært på legesjekk de siste 4 ukene?”. Slike ting kan gjøre at blodgivingen blir utsatt et antall uker, og du blir sendt hjem igjen. I dag ble jeg sendt hjem igjen, men gjett hva? Jeg fikk gave likevel! Det er vel karma. Sist gang glemte jeg nemlig gaven min.

Etterpå gikk jeg for å kjøpe bikini. Jeg har funnet ut at jeg bare har én bikini jeg tør å vise meg i, og det å bruke samme bikinien en uke i strekk er noe jeg sliter med. Ikke nok med at det sannsynligvis er til de grader uhygienisk, jeg går også med halen mellom beina om jeg bruker samme antrekket på byen to lørdager på rad, så det å ha en bikini på sju dager på rad er et skrekkscenario. Uansett, jeg endte opp med å bare kjøpe underdelen. Overdelen jeg hadde lyst på hadde de ikke i rett størrelse. For selv om underdelen er str 34, passer ikke samme størrelsen i overdel nemlig! Overdel må minst være 36. Om jeg føler meg uproporsjonert? Gjett da.

Jeg oppdaterer

Om nøyaktig én uke spinner jeg rundt min egen akse for å prøve og huske alt jeg “trenger” å pakke med meg til Alanya, bare for å glemme ca litt over halvparten.

Jeg hadde en syk drøm inatt. Den involverte mamma som prøvde å gi Mari-Lene hull i øret med en vanlig kjøkkenkniv, hamstring av jødekaker og kakemenn, og cruise fra Ølen til Åkra. Jeg føler meg overhodet ikke uthvilt.

Det har faktisk vært litt mye å gjøre de siste ukene, så bloggingen har måttet lide. Og neste onsdag reiser jeg jo, så da blir det også dårlig med oppdateringer. Jaja, jeg skal prøve å bli flinkere til å ta meg tid til å fortelle dere hva som skjer! Kanskje til og med legge ut noen bilder snart? En stund siden sist sier dere? Ja.

Idag skal jeg rydde vaskerommet. Mamma foreslo det for noen uker siden. Jeg avviste blankt at jeg har noe behov for at det skal være ryddig der inne, og hun lot det ligge. Nå har jeg tydeligvis feilberegnet økonomien min, og trenger litt ekstra penger. Jeg hadde rasjonert feriepenger, lønn, og skattepenger perfekt, men plutselig må vi bestille flybilletter til førsjulsturen vår til København, “og de må betales NÅ!“. “VASKEROMMET!!!!!!!”, hylte mamma da jeg fortalte henne dette. Hun hoppet opp og ned og gnei seg ondskapsfullt i hendene. Helt sant! Neida. Joda.

Så nå har altså jeg, som så mange før meg, funnet ut at alt har en pris. Jeg skal ta bilde av vaskerommet for sympatikommentarer. Ja, det var en oppfordring.

Senere kommer Tina på besøk. Hun sendte meg en sms inatt der hun hintet til at hun hadde lyst å se Mamma Mia. Jeg svarte henne ikke.

Stress

I natt har jeg fått sove ca tre timer. Jeg er temmelig redusert. Grunnen var vel stress, tenker jeg. Stress og torden. Jeg har aldri vært redd for torden, tvert imot, jeg synes faktisk det er riktig koselig. Men skal jeg være helt ærlig, så var det ikke så kult å våkne alene midt på natta å høre på bråket utforbi.

“Du må forenkle livet ditt”, sa mamma. “Kvitt deg med et par stressfaktorer”, sa mamma. Mine stressfaktorer er økonomi, gutter og klær. Jeg kunne kvittet meg med alle klærne mine og bare beholdt en joggebukse, en bikinioverdel, og en ziphood. Men vi vet alle hvor uaktuelt det er.

Å kvitte seg med gutter er minst like uaktuelt. Det er allmennkjent at vi kvinner i teorien ikke trenger mannfolk lenger. Vi dreper våre egne insekter, vi har maskiner til å løfte ting for oss, og vi klarer å åpne våre egne syltetøyglass. Hele befruktningsprossessen er et kapittel for seg, men vi trenger faktisk ikke gutta til det heller lenger. Men, et stort men, hvor er moroa?

Økonomistresset mitt kvitter jeg med så snart jeg vinner over 5 millioner i lotto. Jeg vet ikke om lotto er tipping eller spilling engang, så der røyk nok siste sjansen min til å få et fredfullt liv.

Som dere sikkert har skjønt..

..så er det fortsatt nydelig vær i Haugesund. Jeg har absolutt ingentingå klage på! Eller.. det gjelder jo bare å være kreativ, men jeg dropper det nå.

Akkurat nå sitter jeg og har nettopp spist norske jordbær med vaniljekesam til frokost. Jeg hører på Colby Caillat med Bubbly og venter på Nina. Jeg skal klippe plenen hennes mens Piero er i nordsjøen, og hun skal lage kyllingsandwich til meg imens. Kan livet bli bedre? Og som om det ikke er nok, så skal jeg møte Johan senere. Han er endelig ferdig med militæret og det må feires!

Nå skiftet jeg nettopp sang til Ingeborg av Vamp. Skru den sangen opp på fullt, og jeg lover at alt av dårlig humør forsvinner! Herlig, herlig.

To og en halv uke til Alanya nå. Jeg gleder meg som en unge til… nei, jeg gleder meg som jeg til julaften! Kanskje ikke like mye, jeg ville heller gitt vekk en nyre enn å gått glipp av julaften. Men ganske nærme.

Men nå må jeg løpe, Nina kommer om et kvarter, og jeg har ikke så mye som pusset tennene engang. Men det skal visst bli litt kjøligere framover, så da blir det nok mer blogging.

Forresten, jeg har en hendig liten funksjon som lar meg se hvor mange som er innom siden daglig. Så morro at dere fortsatt titter innom selv om jeg er håpløst dårlig til å oppatere for tiden! Setter pris på det:)