Det begynner å lysne

I går hadde jeg en ganske ok dag. Med tanke på Marius, mener jeg. Var ikke såå trist i går. Jeg merker at jeg begynner å se fram til å bli vant til å være venner i stedet for kjærester. Når det å være venner kommer mer naturlig enn å være et par. Jeg er utrolig glad for at vi fortsatt skal ha kontakt, for jeg trives virkelig med ham.

Det kommer nok til å ta en stund før jeg kommer meg helt over ham, men hva annet er å forvente når vi var sammen i to år? Hadde han vært over meg innen én uke hadde i hvertfall jeg blitt skikkelig fornærma.

I går var Alanya-gjengen og Mads hos Stian og så først én film, så spilte vi Cluedo (de andre hadde ikke sjans mot mine evner som detektiv), og etterpå så vi like gjerne nesten en hel film til. Mads kjørte både meg og Helge hjem etterpå. Jeg satte utrolig stor pris på det, siden klokken var blitt 02.30 og det å ta nattbussen edru sannsynligvis hadde resultert i enda et hissig blogginnlegg.

Jeg må jo nevne at jeg fikk kjøre Atosen med pappa! På onsdag skulle jeg innom Stian og hente noe for Tina før vi skulle ut. Gaten Stian bor i er veldig smal, og veldig uoversiktlig når du skal til å kjøre inn i den. Da jeg var midt i denne svingen der du ikke ser om det kommer bil imot før det er for sent nesten, kom det selvfølgelig en bil. Jeg bremset rolig og rygget ut igjen. Pappa hyperventilerte og viftet vilt med armene.

Jeg fikk overtalt ham til å kjøre med meg til Stian igjen igjen i går. Vi plukket opp Helge på veien, som ikke hadde noe annet å kommentere, enn hvordan jeg holdt rattet i svingene. Det skal jeg være fornøyd med, siden det er kjørelæreren min som sier jeg skal gjøre dette. Wuhu!

For at dette ikke skal bli det 4. blogginnlegget på rad uten bilde, slenger jeg noen bilder jeg tok av Cherry Coca Cola som jeg kjøpte her om dagen. I fare for å få et nakkeskudd ved en senere anledning, så inrømmer jeg at jeg synes den var god!