Long time..

Hello to shopping, kuldegrader, ekssvigers og Big Bite. Hello to Extreme Sports, Tillerburger, 12 timers nattesøvn og Swag. God venn som jeg er drar jeg og besøker nautet av en bestevenn som bestemte seg for å dra fra nydelige Haugesund. I morgen drar jeg til Trondheim!

Det er nesten fem uker siden Marius dro. Følgelig er det nesten fem uker siden jeg spiste Grandis, spilte Xbox (skikkelig) eller drakk sukkerholdig brus. Herregud som jeg savner den dårlige innflytelsen hans!

Anywho, liten oppdatering: Jeg har bestemt meg for å flytte inn med Kari Anne, jeg stod på eksamen (go figure), jeg skal begynne å trene igjen(!), og sist, men ikke minst: jeg har bestilt tur til Hovden!

Jeg skriver litt mer om alt senere, nå er jeg trøtt og må egentlig finne senga. Skal visst opp 0500 i natt for å rekke flyet. Jeg skal fly helt alene FIRE ganger! Jeg har flydd alene før, men når turbulensen kommer må sidemannen holde meg i hånda, uavhengig av tidligere kjenskap. Dette blir gøy!

Big day

Tre dager inn i nytt semester og allerede har vi fått servert det første studiekravet. Tror jeg møter veggen snart.

Uansett, dere husker jeg fortalte om at vi fikk sette sprøyter på appelsiner her om dagen? Vel, i dag skulle vi øve på hverandre. Alle var spente da vi kom til laben, og nervøsiteten ble ikke direkte mindre da veilederen vår fortalte at det var en kameramann tilstede som skulle følge oss disse to timene. Jaja, tenkte jeg, vi er 40 stykker her, jeg klarer å gjemme meg bort.

Veileder: Han har lyst å følge enn treergruppe som blir en slags hovedpersoner gjennom filmingen. Noen som melder seg frivillig?

Helge: Jeg kan godt gjøre det, jeg.

Veileder: Supert! Hvem andre har lyst å være med?

——Stillhet——-

Veileder: Ingen?

(Jeg stirret bestemt ned i gulvet for å unngå all mulig øyenkontakt)

Veileder: Julia..?

Farah: Jeg kan gjøre det..

(Yeess, det var nære på, tenker jeg)

Veileder: Kjempeflott! Men Julia, du blir med du også?

Åja, det er jo klart jeg blir med. Jeg tar meg jo så godt ut på bilder og film, tenker jeg snurt før jeg nikker og vurderer sannsynligheten for at brannalarmen går før kameramannen får pakket ut sakene sine.

Uansett, heldigvis kjenner jeg Helge litt fra før. Jeg hadde vært litt nervøs dersom jeg skulle være nålepute for en person jeg ikke har utvekslet to ord med. Helge fortalte at han har satt sprøyter mange ganger før da han jobber på sykehuset. Jeg var ikke veldig nervøs før, for Helge har en ro over seg som jeg ikke kan annet enn å beundre, men jeg slappet litt ekstra av etterpå.

Jeg har ikke sprøyteskrekk, men jeg liker ikke å se på i det stikket kommer. Her gjør Helge en subkutan injeksjon på meg.

Og så var det min tur. Jeg var en smule nervøs der jeg satt og visste at min første injeksjon ville bli fanget på film. Men det gikk heldigvis fint.  Helge har tatovering på armen, og den brukte jeg som en slags målskive. Meget nyttig!

Så var det tid for intramuskulære injeksjoner. Lengre og litt kraftigere nåler siden disse injeksjonene skal helt inn i musklene. Jeg legger bare ut bildet.. dere kan jo selv tenke dere at jeg ikke følte meg særlig høy i hatten da dette ble filmet og gjort foran 15 medstudenter.

But hey, det finnes da verre ting  på film enn rumpa mi. Jim Carrey for eksempel.

Uansett, idag begynte det å snø. Igjen. Jeg begynner å bli rimelig lei av kulde og snø. Jeg foretrekker faktisk mild vestlandstemperatur med regn akkurat nå. Det hadde vært fint å kunne gått på sokkelesten på hybelen igjen, for ikke å snakke om å sove uten dyne OG teppe OG klær. Jeg gleder meg til våren, jeg! Det hjalp ikke på humøret at bussen ikke var mindre enn 16 minutter for sein heller.

Vel hjemme, 16 minutter seinere enn forventet, lagde jeg… wait for it… middag! Jeg steikte TO kyllingfileter, en til i dag og en til i morgen. Det er første gangen jeg steiker kjøtt siden jeg flyttet til Vardatun i begynnelsen av september.

Kyllingfilet med pepper og paprika. Yum.

Jeg var nemlig og handla med Kari Anne og søstera hennes Stine Elin i går. Siden jeg ikke kan gå på Facebook, hvorfor ikke få tiden til å gå på tikronersmarked på Ica Maxi, right? Jeg er så stolt over innkjøpene mine at jeg har tatt bilde av kvitteringen til dere!

Jøssemeg så spennende.. jeg la nettopp merke til at  hun i kassen glemte å trykke inn den ene tomatsuppa. HAH!

Men nå har jeg blogget altfor mye, er ikke meninga at dere skal gå lei heller!

Utfordring: Én uke uten Facebook og diverse samtalemner som ingen tror jeg klarer meg uten

Da jeg tok på meg denne utfodringen, var det første jeg tenkte at ingen må få vite om det, utenom mine nærmeste. Jeg var bekymret for at mine ustyrtelig vittige venner kunne finne på å poste diverse ting på facebookprofilen min som jeg ikke nødvendigvis ville sette pris på at alle vennene mine fikk vite, uten at jeg fikk slettet det før om en uke selvfølgelig.

Er det bare jeg som blir litt satt ut av at jeg tenker om facebookprofilen min slik andre tenker om boligene sine når de drar på ferie? Jeg blir bare enda mer sikker på at jeg virkelig trenger denne ferien. Jeg har selvfølgelig ordnet det slik at jeg får mail på alt som skjer på profilen min, slik at om noen morromenn skulle finne på noe ufint, så får jeg fortsatt vite om det, hah!

Uansett, idag er dag 1. Jeg har merket lite til abstinensene mine angående Facebook. Men samtalemnene er det verre med. Kari Anne ble furten for at hun måtte finne en vikar for uka, men hun skriver flittig ned alt hun trenger å fortelle meg neste onsdag. Ellers merker jeg at jeg slapper mer av. Litt anspent, men mindre enn ellers.

Mest sannsynlig blir det overkompensering i form av blogging de neste sju dagene, men det får gå. Jeg kan bare nekte for det senere.

Så rart

Jeg aner ikke hva som kom over meg idag. Jeg gikk(!) til og fra skolen, spiste knekkebrød og frukt, åpnet regningskonto og har ikke brukt en eneste krone hele dagen. I tillegg kan jeg nevne at jeg har spist middag to dager på rad nå! Jeg  har også tatt vitaminbjørner daglig og begrenset sjokoladeinntaket. For ikke å glemme at jeg regnet ut hvorvidt det ville lønne seg om jeg betalte tre husleier med stipendet jeg får i januar. Jeg skremmer megselv.

MEN, det er ikke bare det som skremmer meg for tiden. Jeg kan nemlig se hva lesere har søkt på for å komme til bloggen min.

Syke, syke mennesker. Jeg er også grenseløst fornærmet over at min blogg dukker opp når disse ordene skrives inn i søkefeltet. I need to talk somebody.

Back to school

Første skoledag. Jeg forsov meg, bussen var 10 min for sein, jeg glemte vannflaska hjemme (meget viktig på skolen) og på toppen av alt var den eneste butikken jeg skulle innom før skolen stengt for varetelling. Heldigvis, da jeg kom på skolen fortalte Kari Anne at hun var ganske redusert etter en fuktig søndag(!). Det fikk meg til å føle meg litt bedre.

Bare tre timer på timeplanen i dag. Tre timer med injeksjonsdemonstrasjon. Spennende nok. Én time med info, én time med terrorisering av forsvarsløse appelsiner, siste timen fikk vi gå.

Skal ikke skryte på meg at det er mine notater.

I stedet for å dra hjem, gikk jeg, Kirsten og Bjørg på salg. Januar nå, ikke sant. MEN siden jeg har avlagt nyttårsforsett om å prøve å prioritere opplevelser foran klær og sko, kjøpte jeg IKKE genseren til 799,-, men heller en bukse til 259,-. Babysteps, right?

Anywho, da jeg kom hjem kommenterte samboer 1/4 at jeg hadde kjøpt “Grrrrandiosa?? Igjen??”. Jeg ble så fornærma at jeg tok bilde av kyllingen hun kalte middag.

Aldri om vi blir kvitt rosmarinlukta på kjøkkenet. Eller i gangen. Eller på rommene. Eller i overetasjen.

Uansett, det er rart å bo på Vardatun uten Marius. Han flytta tilbake til Trondheim for å bli bussjåfør. Men jeg bestilte flybilletter til Trondheim for å besøke ham for to dager siden. Jeg gruer meg helt fantastisk mye til å fly FIRE ganger helt alene! Da vi kom fra København og skulle lande i Bergen og Haugesund var det mildt sagt turbulente forhold. Jeg var rimelig pissredd og memoriserte sirkulasjonssystemet for alt det var verdt mens det ristet som verst.

MEN, nå er jeg lei. Snakkes!

…

…

Lite tillegg til forrige innlegg:

- Lære å koke poteter

I 2010 skal jeg:

- Gjøre mitt aller beste for å fortsette og leve etter denne setningen: “Å erkjenne det rette og ikke gjøre det, er mangel på mot”.

- Prøve å rasjonere stipend og lønn slik at det faktisk varer hele måneden.

- Prioritere opplevelser fremfor klær og sko (økonomisk).

- Begrense kantinelunsj/-frokost til én gang i uka

- Prøve å spise middag hver dag

- Legge meg minst 7,5 timer før jeg skal stå opp.

- Ikke miste husnøkkelen

- Sette av tid til å slappe av

- Ikke se fotballkamper etter alkoholinntak

Jeg har vurdert om jeg skal våge og sette meg et eller flere mål for året. Noen setter seg gjerne mål av typen vekttap, kjærlighet eller den gode gamle “leve livet til det fulle”, men jeg er lat. Derfor velger jeg å tro at dersom jeg klarer noen, eller mot all formodning, alle av forsettene ovenfor, så vil året mitt bli meget akseptabelt. Minst!

Ny karriere?

Mamma strikker flittig og blogger.. tja.. med ujevne mellomrom. Hun legger ut bilder av ferdigstrikkete produkter av varierende brukbarhetsgrad, og svina. Så ofte hun kan, bruker hun meg  som.. modell er ikke det riktige ordet.. heller et redskap for å få bildene slik hun vil.

Jul 09

Ut i fra forrige innlegg burde dere kunne skjønne at jeg fikk det en smule travelt med de siste juleforberedelsene. Men! Nå er julen vel overstått. I hvertfall snart.

Jeg flyttet som vanlig hjem for Julen. Det å bo på Vardatun virket litt stusselig. Hele dette halvåret har jeg spist middag på Århaug så godt som hver lørdag. Mamma prøver å late som om dette er en enorm byrde, men da jeg for engangs skyld ikke kom hjem, lurte hun på hvordan i all verden jeg kunne finne på å bryte tradisjonen. Vår familie er ganske så ekstreme på dette med tradisjoner. Men i år har jeg rett og slett ikke hatt energi til å streve for å opprettholde de som er viktige for meg. For det første fikk vi hvit Jul. Det er så utradisjonelt som du får det. For det andre stresset jeg for å klare eksamen, så jeg rakk ikke å se alle julefilmene vi har investert i. For det tredje ble jeg så absolutt ikke ferdig med julegavene. Det har litt med å gjøre at jeg er fattig student også. Altså ikke bare min feil det der. For det fjerde var Piero på jobb på Julaften i år. Trist!

Men Jula ble ikke mindre begivenhetsrik for det. Ikke med vår familie. Altså, from the top:

Da jeg kom hjem for Jula hadde Mamma styrt på og ryddet og pyntet rommet mitt

Mamma har aldri vært en bake-person. Så dette er imponerende! Uansett hvor ferdigkjøpt pepperkakedeigen var.

Ikke verst hva? I feel loved.

De neste to dagene ble jeg plassert på stuegulvet der jeg ble satt til å pakke inn gaver. Mamma har visst ikke hender til slikt lenger på grunn av “gikta” som slår til når mamma må gjøre noe hun ikke vil. Det at hun sitter og strikker døgnet rundt lar seg ikke berøre av noe så teit som gikt. Uansett, jeg gikk ned for å ta bilde av hvordan det ser ut når vi pakker inn gaver. Når jeg forteller dette til Mamma utbryter hun “ååh, så synd at jeg allerede har ryddet en del da!”. Uansett, her er stuegulvet etter at Mamma hadde begynt å rydde:

Gifts don’t wrap themselves, you know.

Uansett, Julaften kom, og det samme gjorde resten av familien som skulle feire med oss. Det vil si Anja, Alf, Mari-Lene, Alf Inge og Prada. Totalt var vi 7 mennesker, to marsvin, to hamstere, én katt, én hund og én kampfisk.

Og Prada:

Hun fikk også julegaver. Men likevel likte hun mine best.

Tenk at jeg fikk gaver! Neida. Jeg har vært snill i år, jeg. Stortsett hvertfall. Uansett, her er et lite utdrag fra kvelden:

(Mari-Lene henter en pakke og gir den til Alf Inge til å lese opp)

Alf Inge: “Til Julia, fra Små svin”

Julia: Wii!

(Julia river av papiret, en eske.)

Alf Inge: Det kjentes ut som en tom ekse, hø hø.. (prøver å være morsom)

(Julia åpner esken)

Julia: Den ER tom?!

Mamma: Nei?! Tuller du??

Julia: Nei!

Mamma: Guri!! Det skulle vært votter oppi den! Men de har du jo allerede fått! Oi..

Julen 2009 fikk jeg en tom eske til Jul.

MEN! Jeg fikk også den etterlengta portugaldrakten jeg har siklet etter! Tusen takk til Alf Inge for den<3

Flaks at Mamma pyntet rommet mitt og ga meg Uggs til Jul, ellers hadde jeg aldri tilgitt henne for den tomme esken.

Søndag

Det er fire dager til Julaften. Jeg fornekter det og prøver å overbevise meg selv om at det fortsatt er november.  Det funker ikke.

Det er søndag. Første søndag etter eksamen. Jeg hadde gledet meg lenge til å gå ut igår da alle som har flyttet fra Haugesund kommer hjem i juleferien. Samtidig hater jeg når alle må dra igjen etter nyttår. Uansett, som vanlig fikk jeg det for meg at det ikke er så langt å gå hjem fra byn 03.30 på natta. Det at jeg allerede hadde fiksa meg skyss hjem for en 20-kroning hadde jeg selvfølgelig glemt ut. Men med gåtur hjem i snøen følger uklare mobilbilder. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg ga uttrykk for min fascinasjon over det faktum at det var snø på trærne. Men jeg unnskylder meg ikke. Følget mitt diskuterte bare Call of Duty, så det at jeg prøvde å underholde meg selv burde være forståelig.

Se så tjukt med snø på strømledningene! Hey, I live in a winter wonderland, Haugesund. Sup?

Det var faktisk så mye snø at vi ikke ville gå på fortauet engang. Let it snow, let it snow, let it snow.

Uansett, jeg tenkte dere ville sette pris på å få møte Bob. Jeg er blitt veldig knytta til den lille fisken. Vi er blitt supergode venner!

Som om ikke entusiasmen over snøen som kom igår var nok. Da jeg kikket ut vinduet idagmorges var det komt enda mer!

Men nok nå…