Novemberoppdatering

Dette semesteret har den travle hverdagen nådd nye høyder. Mangel på blogging understøtter min påstand. Til tross for at jeg har flyttet inn i ny leilighet sammen med Cecilie og May Helen, og stortrives, tilbringer både samboerene mine og jeg minimalt med tid hjemme. Eksamenstida 2010 er i full gang og hver kveld når jeg pakker sammen sakene mine på IKT-salen, vurderer jeg og bare ta med soveposen neste dag, så slipper jeg alt styret med å gå hjem. Bare det å pakke sammen tar nesten ti minutter, og været har plutselig bestemt seg for at Haugesund skal få vinter igjen, ergo blir det overkompensering for manglende minusgrader de siste ti årene. Greit, veien hjem er ikke så lang lenger, men misnøyen over kulden er så sterk at jeg går og hater alle de fire minuttene det tar fra skolen til inngangsdøren hjemme.

Over til noe litt muntrere: Julestemningen har fått slippe til i år! Ikke at det er min fortjeneste. Cecilie har vært flink til å snike inn litt triggere her og der, og før jeg visste ordet av det, så  sprang vi begge rundt i leiligheten og sang Santa Claus is coming to town. Mariah Carey har nok et lite forsprang på oss enda, men tidligere nachspiel har lært oss at så lenge vi skrur opp musikken høyt nok, så kan vi synge vi også! May Helen virket ikke helt fornøyd der hun satt i sofaen og prøvde å gjøre skolearbeid, men etterhvert måtte til og med hun innrømme at det var jo litt koselig likevel.

Mens jeg husker det, så har det skjedd en personlig revolusjon hos meg dette semesteret. Jeg aner ikke hva som har utløst den, eller hvorfor jeg plutselig har endret mening, men jeg Julia, født 18.03.89 i Haugesund, Norge, er blitt positiv til forandringer(!). Beklager hvis du nettopp falt av stolen mamma, jeg burde advart deg. For det første er jeg 99% sikker på at jeg har lyst å dra til Australia i et halvt år til høsten. That’s right, with spiders and all. For det andre har jeg lekt litt med tanken om å feire jul eller nyttår på en helt annen måte, eventuelt en helt annen plass, enn jeg pleier. Den tanken ble fort skøvet vekk igjen, jeg tror min kjære søster hadde fått anfall om julen på Århaug hadde blitt nedprioritert. Jeg fikk nesten en ørefik da jeg fortalte at jeg trodde jeg skulle jobbe julaften. Da hadde alt blitt utsatt et par timer, “og det skulle jo ikke være sånn!”. Så den store forandringen i år blir en edru nyttårsaften da jeg skal jobbe tidlig 1. nyttårsdag.

En siste ting, jeg sjekket horoskopet mitt i dag for første gang på mange måneder:

Generelt:
November ser ut til å bli en kjempemåned. Dine to herskende planeter Jupiter og Neptun tilfører deg et sett av ny energi, tiltakslyst, visjoner og optimisme. Alt peker i retning av suksess og fremgang gjennom den stillingen du har i samfunnet. I all din travelhet, ta deg tid til å planlegge juleferien.

Kjærlighet, parforhold og sosialt samvær:
Om du skulle forelske deg i noen på jobben er det for øyeblikket bedre å holde det på et kollegialt nivå, fremfor å satse på et lidenskapelige eventyr. Om romantikken mellom dere har livets rett vil den uansett utvikle seg til noe mer enn noen varme og begjærlige blikk. Tiden jobber til din fordel.

Yrke, karriere og økonomi:
Det du ikke oppnår i kjærlighetslivet, kompenserer du for gjennom jobb og karriere. Her har du en spennende periode foran deg. Du kommer inn i et av årets høydepunkter, kanskje det beste i 2010. I tillegg har du både hell og lykke i det du gjør. Ting faller liksom bare på plass for deg.

Prioriter: Ri høyt på den store bølge og utnytt alle muligheter som byr seg.

Jeg kjenner jeg blir imponert over horoskop innimellom. Dette var måneds-horoskopet mitt, og det kunne faktisk ikke passet bedre! Jeg satser hardt på at det stemmer og at ferdighetstesten jeg sal ha på tirsdag går strålende!

Men som dere vet, så blogger jeg bare når jeg har andre ting jeg skulle gjort som jeg vil utsette. Nå er det tilbake til sykdomslæren. Hejdå!

 

Siste 48 timer

Så egentlig har jeg veldig lite nytt å fortelle, men siden jeg er i et effektivt humør idag så spanderer jeg et blogginnlegg på dere.

Igår var Cecilie, May Helen og jeg på bodyanalyse. Vi tre flytter forresten sammen i ny leilighet i sentrum denne måneden!  Jeg visste ikke helt hva jeg sa ja jeg begikk meg ut på dette med bodyanalyse, men det var gratis, så hvorfor ikke.  I en gruppesamtale senere på dagen kom det fram at vi skulle hjem til damen som skulle foreta bodyanalysen. Etter diverse formaninger fra venner om at vi kom til å bli solgt som sexslaver til diverse land, eller enda verre, bli vervet som helsekost-selgere, dro vi til den snille damen med vekta.

Hele “møtet” var egentlig veldig hyggelig. Vi fikk hver vår kopp te før hun målte oss en og en på kjøkkenet mens de andre to satt i tidenes beste sofa i stuen og planla innflyttingsfest. Forventningene mine til hvordan kroppsmassene (for å si det på mest mulig frastøtende måte) mine er fordelt viste seg å ikke være helt i tråd med realiteten. Jeg har visst en god del vann i kroppen. Jeg har alltid trodd at “waterweight” var noe som folk med litt ekstra å være glad i fant på når de ikke kunne skylde på valpefettet lenger. Jaja, det var visst en bra ting, og jeg er glad jeg har det, siden fettprosenten min var ikke noe å skryte av. Jeg har alltid irritert meg over at jeg fryser så lett, og nå viser det seg at det kan skyldes at jeg rett og slett har for lite fett i kroppen. Men no worries, jeg kjøpte en SUPERgod shake (ja jeg vet jeg er lettlurt, shut it) som jeg skal drikke 1-2 ganger dagen i tillegg til resten av kostholdet mitt. Ellers hadde jeg veldig mye muskler i kroppen, og litt for lite et-eller-annet i skjelettet.

Uansett, shake eller knekkebrød.. jeg må vente med alt til hulene i halsen min har grodd. Jeg holder på å gå på veggen om dagen da jeg bare kan spise mild yoghurt og nudler uten krydder. Dette kun hvis jeg har tatt alt av smertestillende jeg har fått på resept. Resepten som snart er tom. Jeg nevnte at jeg var i et effektivt humør idag? Ja? Vel, bivirkningene av dopet mitt er total mangel på konsentrasjonsevne og “susenhet”. Jeg gjorde et tappert forsøk på å være fornuftig idag, og begynte på nytt studiekrav. Men da klarte jeg ikke arbeide pga smerter. Tok smertestillende, men da røk konsentrasjonen. Finfint.

Etter at alle på lesesalen forsvant fordi det fantes gratis sjokoladekake en etasje ned, fant jeg ut at det var best for alle om jeg gikk hjem.

Fra sykepleier til pasient

I skrivende stund sitter jeg og mammen i hver vår seng på Haukeland Hotell. Eller skal jeg ta det fra begynnelsen kanskje? Mkay..

De siste årene har jeg slitt med kranglete mandler som suger til seg alt av sykdommer som er mulige å få i halsen, og litt til. Fastlegen min henviste meg til en ØNH-spesialist som fjernet mandlene mine (trodde han) med laser i januar. Long story short, jeg ble henvist til en ny spesialist av spesialisten som jeg ble henvist til av min fastlege, og denne siste spesialisten holder til i Bergen.

0740 idagmorges bar det til busstasjonen. Jeg var svært takknemlig for å ikke måtte tilbringe de tre timene turen tar i Atosen. Da jeg var pålagt å ha følge, fikk Mammen være med. Ikke det smarteste valget jeg kunne tatt, da hun kunne fortelle at i sekken hadde hun med seg deilige baguetter, slike vi pleier å ha med oss på den årlige juleturen våres til København. Undertegnede som hadde fastet siden midnatt og mildt sagt var skrubbsulten klarte ikke helt å unne henne dette. Når kvinnemennesket i tillegg kjøper seg lakse og eggerørebaguette på ferja og spiste dette RETT foran nesen på meg, tippet jeg over mot bitter.

Uansett, etter mye prøving og feiling på let etter lokalet, fant vi endelig fram til klinikken. Jeg fikk streng beskjed av mamma om å ikke glippe ut med at hun var sykepleier, da hun har jobbet i psykiatrien i x antall år og nå er så godt som ubrukelig med folk som har fysiske plager. Jeg ble forberedt med PVK på hånden og det tok ikke lange tiden før jeg ble bedt om å følge med inn på operasjonsstuen. Jeg fikk beroligende som jeg hadde gledet meg til flere uker på forhånd, og pustet i oksygenmaske. “Nå får du sovemedisin” sier legen. Jeg pustet et par ganger. Det siste jeg husker før jeg falt bort var “nå skal jeg se hvor lenge jeg klarer å holde meg våken, jeg kjenner jo ingenting”.

Jeg følte meg litt snytt, mamma hadde fortalt hvor fantastisk det føles å “sovne vekk”, mens jeg husker absolutt ingenting. Så husker jeg noen glimt. Det første var at jeg ble løftet over på båre. Det neste glimtet var en sykepleierstemme som bad meg holde pusten, så dro hun ut sonden jeg hadde fått lagt ned. En sonde er en slange som blir lagt gjennom nesen og ned i magen for dere som ikke visste det. Etter dette våknet jeg på recoveryrommet.

Jeg var fortsatt svært susen på dette tidspunktet, men følte meg topp! Da jeg forsøkte å snakke fikk jeg mildt sagt sjokk. For det første var stemmen min (mer enn ellers) høyfrekvent, og jeg hadde ikke sjans til å uttale konsonanter. Dette syntes jeg var uhyre morsomt og ville ta et lydopptak av dette. Det fikk jeg ikke lov til av mamma. Hun påstår at jeg spurte etter mobilen min fem ganger, men selv husker jeg bare en. Det å uttale “venteliste” da legen spurte hvorfor jeg var blitt sendt til Bergen, var et prosjekt i seg selv.

Nå sitter vi som sagt på hotellrommet og mamma har spist enda en baguette. Jeg, som er 19 timer fastende og har så godt som ingen lokalbedøvelse igjen, begynner å bli rimelig gretten. For å toppe det hele så er jeg kjempetrøtt, men får ikke lov å ligge da dette øker hevelsen i halsen. Great.

Skrivefeil og ræva formuleringer tilegner jeg diverse smertestillende i omløp.

Told you so..

Så ja. Sist uke hadde vi besøk av en dame som tidligere har hatt en psykotisk lidelse. På skolen altså. Hun fortalte om hvordan hennes opplevelse av sykdomsforløpet hadde vært og litt sånt. Jeg må ærlig innrømme at denne forelesningen er den som har vært mest lærerik og den som har gjort mest inntrykk på meg siden jeg begynte på sykepleien. Men uansett, hun fortalte at på sitt verste så føltes depresjonen som om hun var blitt plassert helt nederst i en brønn, i gjørma. Og noen hadde plassert lokket på brønnen for sikkerhetsskyld. Motivasjonen min for dette semesteret er omtrent der nå.

De to siste ukene har jeg sittet ca 10 timer på skolen hver dag.  Likevel følte jeg at alt bare ble kaos. Dette året skal vi nemlig skrive drøftingsoppgaver. DRØFTING. Det første jeg gjorde var å google dette. “Hvordan drøfte”. På et sykepleierforum fant jeg heldigvis et innlegg fra en like frustrert student som hadde fått en link til en powerpoint-forelesning hun kunne printe ut. Jeg ble ikke noe særlig klokere, bortsett fra konkrete “nyttige formuleringer” jeg brukte flittig. På den ene siden, på den andre siden, noen vil hevde, derimot, for det første, for det andre, for det tredje and so on. Uansett, kaoset av en oppgave ble omsider ferdig. Lettelsen var enorm inntil for 20 minutter siden når et nytt studiekrav ble lagt ut. Drøfting igjen… faen.

Anywho, nå sitter jeg og hører på julesanger. Jeg trenger et litt lys tunellen nå, så jeg har gitt meg lov til å høre på før-førjulssangene. Jeg tenkte som så at siden jeg har allerede brukt votter to ganger i år, derfor blir alt litt fremskyndet. I år blir det forresten litt endring i tradisjonene. I know, right! Vi skal ikke til København(!), men derimot (legg merke til bruk av drøftingsuttrykk) skal vi til London. Litt vemodig, men samtidig merker jeg at jeg gleder meg til å kunne forstå hva folk sier. I fjor gikk Mari-Lene og jeg alltid med store lapper bare for å værr sikker på å slippe å betale med småpenger. Unnskyld meg altså, jeg har vært i Danmark 2-3-4 ganger hvert år siden jeg var  spedbarn, men jeg skjønner enda ikke bæret av tallsystemet der nede.

Da jeg var liten skrev jeg mye fortellinger og jeg visste aldri hvordan jeg skulle avslutte når jeg var lei. Jeg  syntes “lykkelig alle sine dager” var en unødvendig vri på døden. Så jeg skrev litt mer realistisk “og så døde de”.  Det jeg prøver å si, er at jeg er lei av å blogge nå. Og så døde de..

Forventninger

Innlegget nedenfor er resultatet av en glemt publiser-knapp etter fullførelse. Så vet dere det. Uansett, Marius er på plass i Haugeby. Én dag for sent, men det får vi heller leve med. I morgen er det endelig lønning og vi skal på Amanda-senteret og kjøpe.. wait for it… støvler! That’s right. Jeg har bestemt meg for å sykle til skolen i år, og siden Haugesund er byen etter Bergen med flest regndager i året, fant jeg ut at det å kjøpe gummistøvler ikke er en dum investering. Problemet er at jeg er kresen. Jeg har sett på støvler på sikkert 30 forskjellige nettsider, og jeg har funnet ett eneste par jeg liker. Sjansen for at disse finnes i en butikk i Haugesund er minimal, men siden jeg også  har bestemt meg for å være positiv og optimistisk dette året, så jeg gir det et forsøk.

Ellers begynner skolen igjen neste uke. Jeg har visstnok det tøffeste semesteret på sykepleien foran meg nå, men foreløpig tar jeg det med fatning og har alle ambisjoner om å stå med minst ett nødskrik på eksamen. Om ca to uker poster jeg et innlegg om hvordan selvtilliten jeg hadde før skolestart sørget for tidenes baksmell og den berømte veggen allerede har flyttet inn og er her for å bli. Nei, dette passer ikke med den nye positive meg, men babysteps, right?

Motivasjonen min for å jobbe med skolearbeid i år, er at jeg skal få tid til å glede meg til jul. I fjor var den plutselig der uten at jeg hadde rukket halvparten av ritualene mine. Husk, det er bare 19 dager til høst, 15. september går startskuddet for ullsokksessongen, etter dette er det bare en mnd til det er 15 dager til Halloween, og så er vi allerede i adventsmåneden. Tida flyr, snart jul!

Jeg skjønner ikke helt hva som gikk av meg i går. Jeg bestemte meg plutselig for at jeg ville være med mamma på fjelltur. Og jeg ble faktisk med! Jeg har bildebevis, men en viss miniAsus liker ikke å  bli brukt til noe som kan forårsake underholdning. Det er derfor den restarter hver gang jeg prøver å åpne et av spillene som ligger innpå.

Uansett, før fjellturen var jeg innom Århaug der mamma minnet meg på familieturen til Hovden vi skal ha etter nyttår en gang. Familieturen som jeg totalt hadde glemt ut. Det var da jeg kom på at dette skoleåretåret faktisk blir ganske fullt av turer jeg gleder meg til! I stedet for København skal vi på juleshopping til London i år, etter nyttår blir det Hovden med familien, og sannsynligvis enda en skitur med HSH.  Jeg har lyst å prøve å få til å besøke Marius en gang etter storstipendet kommer inn på kontoen også. Marius kommer forresten på besøk på mandag! I TO uker! Skolen begynner den 17., men det får gå, det er ikke som om det mangler på folk som gleder seg til å se ham igjen, han får nok å gjøre.

I det filosofiske hjørnet

Jeg skrev en gang om forskjellige ting jeg tror på og som jeg lever etter. En av disse tingene er karma, en annen er at jeg tror at alt som skjer har en hensikt. Noen ganger, heldigvis ikke for ofte, har jeg vanskelig for å forstå at noe skjer for en grunn. Jeg vet jeg ikke er alene om det, og det hjelper. Kanskje ikke mens det stormer som verst, men i det store og hele så hjelper det å vite at en ikke er alene om å ha det vanskelig.

Alle har opplevd følelsen av at hele verden er imot en. Jeg hater den følelsen mer enn noe annet, man føler seg så hjelpeløs. Men selv om en trist hendelse ofte avler denne følelsen, hender det heldigvis at man får følelsen av støtte når man har det tøft.

Here’s the deal: Jeg har tilbragt hele dagen på hybelen i frivillig isolasjon, delvis grunnet et betent øye Quasimodo ville misunt meg, delvis tristhet, og delvis utmattelse etter en hard arbeidsuke. Det ville vært lett å tenke at verden var imot meg, men jeg har faktisk sjelden vært mer sikker på at noe som gjorde meg trist har en hensikt. At det var meningen. Jeg har sluppet unna sammenstøt med samboere i hele dag, det er grått og det regner (regn har en terapeutisk virkning på tristhet synes jeg), i hele dag har det tikket inn meldinger fra venner (både de få som vet hva som står på, og venner som bare sender koselige meldinger). I tillegg var  mamma så snill og kom med mat til meg siden jeg ikke hadde lyst å skremme små barn på butikken med øyet mitt.  Marius ringte meg for ikke så lenge siden, han stiller som vanlig alltid opp og vet nøyaktig hva han skal si. Det tok vel muligens 20 sekunder inn i samtalen før tårene presset på igjen, men til en avveksling var det fordi jeg ble rørt. Det føles nesten som om hele verden mener det er greit å være lei seg i dag. Og da tror jeg også på at det er meningen, og at selv om ting virker trist og håpløst nå, så har ting skjedd som de skulle.

Overlevde sydenturen

Da var jeg hjemme fra sydentur igjen. Herregud..

Kjapp oppsummering:

• Tanning
• Burger King
• Bardansing
• Akvarium/fiskebolle
• Happy Hour
• Giftemål (sorry pappa)
• Partybåt (Sorry mamma)
• Strawberry Daquiry tur/retur
• Beach Party x2
• + noen småting som jeg heller røper i drikkelek enn på bloggen.

Etter to uker i stekende sol, et intimt forhold med sand fra stranden, og x antall Sex on the beach var det godt å komme hjem til regnfulle Haugesund igjen. Ikke for det, selve hjemturen (les: landing med fly i Haugesund) var et helvete, men hjemme er tross alt best.

Noe av det jeg setter mest pris på ved å komme hjem igjen er å kunne ta en rolig hjemmekveld uten å få dårlig samvittighet, ufarlig springvann, og det å ikke føle seg kriminell når jeg kaster dopapiret i doen. Rart med det, det var først etter én uke med oss som hotellgjester at alle badene på hotellet fikk skrikende gule skilt der det stod at vi for guds skyld måtte begynne å kaste dopapiret i en søppelbøtte som stod under vasken. Jeg skal spare dere for direkte sitat fra desperate meldinger mottatt fem minutter etter møtetidene vi hadde avtalt. Nei vent.. det skal jeg ikke. Melding mottatt to minutter etter avtalt møtetid: “+10 min. Eg må drita!”.. Jeje..

Mulig jeg skriver mer detaljert om noen av hendelsene senere.. eventuelt bilder? Hmm.. dare I?

Livstegn

“for man blir glad av Nidar favoritter”.. badam bam… Jeg som va så flink til å trene fram til rett før helga. Da Irene og jeg kom ned til trimrommet på HSH på torsdag hang det lapp på døren: “Sommerstengt”. Vi ble rett og slett kjempeskuffa!  Så skuffa at vi gikk hjem til meg, fant en ekstra sykkel og sykla til XXL (et godt stykke, for dere to ikke-haugesundere som leser bloggen) for å kjøpe volleyball.

Altså tilnærmet null trening på meg for tiden. Jeg sykler til jobb, og i går døde jeg nesten på meg da jeg var hjemme, så sliten var jeg. Men utenom det er det skralt. Men hvem sier jeg har fritid for det?  På torsdag flytter jeg, fredag reiser jeg til tyrkia, så min timeplan fram til avreise ser ut som følgende:

• Lørdag: Pakking
• Søndag: Pakking og på jobb 1500
• Mandag: Jobb 0745 og pakking etterpå
• Tirsdag: Får vite karakteren på en forj… pyton hjemmeeksamen(!), pakking,  så jobb 1500
• Onsdag: Pakke siste rest, vaske der jeg kommer til
• Torsdag: Få hjelp av Irene til å flytte, vaske ut, PRØVE å få det til å se litt hjemmekoselig ut så slipper det når jeg kommer hjem fra Tyrkia
• Fredag: Avreisedag. Ha 1000 glemte ting å gjøre før flyet går på kvelden. Altså ligge tiltaksløs i fosterstilling under vasken på badet. Guri, jeg må huske flystressballen min..

Innimellom alt dette må jeg psyke meg opp til å si nei til mer jobbing når sjefen ringer. Helt nytt problem for meg: Jeg trives kjempegodt på jobb, og jeg lærer kjempemye nyttig tilknyttet til studiet mitt samtidig—> Jeg har rett og slett vanskelig for å finne en god nok grunn for å si nei når de trenger folk. Jeg fikk faktisk ordentlig dårlig samvittighet da jeg måtte si nei til å ta ekstravakter neste helg når jeg har reist.

Her om dagen fant jeg plutselig ut at jeg hadde fått to nye naboer. I følge dem hadde de bodd der i 4-5 dager allerede. Innimellom går det opp for meg at jeg kanskje jobber litt for mye. But hey, det er sommer, det går ikke ut over noen andre, it’s cool.

Engasjementet i dette innlegget er svimlende høyt ser jeg, men det får gå. Noen av dere ser kanskje mønsteret som går igjen: Jeg blogger bare når jeg har noe annet å gjøre som jeg vil utsette lengst mulig.

Ellers.. Mammas sydenhysteri har jeg sluppet ganske billig unna i år. Noen av dere husker kanskje hvordan hun var i fjor? Vel, nå skal det sies at hun har vært på fottur i Italia den siste uken (…), og jeg ikke er så naiv at jeg tror hun har tro på at jeg overlever årets tur heller. Jeg får sikkert dobbelt opp med skrekkscenarioer og sikkerhetstiltak når hun kommer hjem i natt. Skulle ikke overraske meg om hun sniker seg inn på mobilen min og lagrer numrene til reisefølget mitt. Consider yourselves warned.

Portugal er videre i VM heldigvis. De spilte mot Brasil i går, og med en dommer som burde blitt fratatt sin rett til å dømme kan jeg konkludere at det var en spennende kamp. Jeg satt med pute foran ansiktet og har for første gang siden jeg flyttet til Vardatun, hatt problemer med at det er så forbanna lytt her. Jeg ville bare at kampen skulle være ferdig, så stressa var jeg faktisk.

Men nå får jeg fortsette å pakke ned hybelen. Jeg rydda faktisk vekk julepynten for to dager siden Litt vemodig, men det måtte gjøres. Det var som i Norvegiareklamen, den der de skjærer osten i terninger: “Det var vondt, men det var verdt det.”. Bortsett fra at det ikke var verdt det.

Avreagering

Akkurat nå sitter jeg og ser på Spania – Honduras på Tv2. Jeg blir så til de grader frustrert at jeg ikke kunne tenke på noe bedre å gjøre enn å blogge. For dere som ikke følger med på VM (og har blodtrykket i behold), så har Spania hatt et antall målsjanser som nærmer seg tresifret, og Tv2 har -meget- entusiastiske kommentatorer. Dette resulterer i bråk og falskt håp som forstyrrer den skjøre symbiosen jeg har gående mellom det å se fotballkamp og det å søke etter sko i nettbutikker samtidig.

Men jeg har heldigvis noe annet å ta meg til mens sirkuset pågår. Det virket det ikke som om VG-live-kommentatorene hadde:

Jaja, der var kampen slutt. Jeg kan vel spandere en oppdatering  med det samme. Jeg har hatt en hjemmeeksamen fra helvete, medikamentregningstest som var latterlig lett (men med mine nerver når det gjelder matteprøve klarte jeg selvfølgelig å stryke på første forsøk), en medikamentregningstest til (som jeg selv synes var en god del vanskeligere men jeg stod. Go figure.), er begynt i sommerjobb, har begynt å trene(!), og reiser til Tyrkia neste fredag.

Stay tuned..