Så blogger jeg jammen idag også

Da jeg våknet klokken 07.00 idagmorges (av alarmen vel og merke), fant jeg fort ut at bare det å snu på hodet var uaktuelt. Jeg var helt ødelagt. En kjapp melding til Kari Anne om at de ikke fikk nyte mitt nærvær på skolen idag, og jeg sov videre. Klokken 10.00 våknet jeg igjen, like dårlig, og fant ut at det var på tide å kaste inn håndkleet. Jeg ringte mamma.

Hun sa noe om en dispo-tøs som jeg ikke fikk helt med meg, og hun var egentlig stressa nok fra før. Til tross for det, så har hun vært litt bekymra for at jeg skal dø i nærmeste fremtid grunnet dette svineriet som har nådd oss. Det at jeg har nektet å gå med på å ta noe vaksine har vel heller ikke vært med på å roe dama ned. Uansett, mamma til unnsetning med Tamiflu og streng beskjed om at jeg fikk vær så god se å komme meg hjem og være syk. Så nå sitter jeg her. På Århaug altså.

I og med at jeg klarte å pådra meg en forspisning av en annen verden i går kveld, var jeg fortsatt ikke  i nærheten av å kjenne sult da jeg omsider kravlet meg ut av senga idag 14.45. Men da jeg satt foran tv’en på Århaug, da meldte godte-cravingsa seg. Jeg ransakte skuffer og skap etter noe, hva som helst, som kunne være søtt. Det eneste jeg fant var kakepynt, og den har jeg brent meg på før. Jeg klarer den dag idag fortsatt ikke å spise sølvsukkerkuler. Uansett, jeg får jo ikke lov å bevege meg ut i offentligheten uten munnbind, og det blir for dumt. Mamma var helt utslitt etter dispo-tøs-dagen på jobb. Så jeg tok meg sammen, satte opp mitt sykeste og søteste fjes, og gikk opp til pappa:

Julia: Heii..

Pappa: Hei du, hvordan går det med deg?

Julia: Joda.. men atte duu? Jeg har så fryktelig lyst på noe godt..

Pappa: *Sukk*.. se i det nedre hjørneskapet ved siden av komfyren, der hvor alle kasserollene ligger. Der ligger det noe.

Julia: Seriøst? Tusen takk! Vent.. skal mamma vite om det?

Pappa: Det er vel ikke til å unngå. Bare prøv å ikke spis opp alt.

I lykkerus og full av forventning  gikk jeg på kjøkkenet, og gjett hva jeg fant! Bestemors Beste Havreflarn med Sjokolade! Jeg takket både Gud, Allah og Julenissen for at pappa har en fattig 9. klasse som prøver å samle inn penger til klassetur.

Uansett, jeg kjeder meg. Jeg slår bare ihjel tid til NCIS begynner.

 

Ikke fullt så syk dag

Først ut er en liten oppdatering på pepperkake- og mandarinfronten. En halvtime etter jeg postet forrige blogginnlegg kom Marius innom med begge deler, so that’s that.

I dag er jeg i litt bedre form enn i går. Jeg kom meg på skolen på et åndelig omsorgs-seminar som var fantastisk kjedelig, men jeg fikk delt svineinfluensaen min og vi gratis lunsj etterpå, så jeg klager ikke. Etterpå begynte gruppa vår på det siste(!) studiekravet før jul. Som jeg fryktet ble det litt vanskelig å jobbe sammen som gruppe etter en individuell innlevering, men så gira som vi er på å bli ferdige, så tror jeg ikke vi gidder å bry oss med å diskutere så mye.

Før jeg kom meg på skolen, kom mamma innom. Det totale antall anrop fra henne for gårsdagen ble forresten fem eller seks.. jeg mista tellingen.  Uansett, se hva hun hadde med til meg:

Gjett om jeg er stolt da! Tusen takk mamma!

Skoene er fra Yesstyle. De har utrolig mye stilige sko og andre ting, klikk her for å komme til nettbutikken.

Hva annet å gjøre enn å blogge..?

Min første dag som hjemmeværende syk. Jeg vurderte lenge om jeg skulle fortelle mamma om tilstanden min, og bestemte meg til slutt for at det ikke kunne være verdens ende om hun fikk vite det. Dette resulterte selvfølgelig i tre telefonsamtaler til utover dagen, hvorav én av dem selvfølgelig inneholdt en forsikring, ikke bare spekulering, om at symptomene mine kunne tyde på svineinfluensa.

Uansett, jeg har hatt det fantastisk kjedelig. Det skjønte dere sikkert da dere så at dette blogginnlegget var lagt ut. Jeg har sett Sweeney Todd, og begynt på Holocaust, bare for å minne meg selv på at ting kunne vært mye verre. Selv om middagen min i dag ikke tyder på det:

Forrest Fruits te og hardkokte egg. Yum.

Mens vi er inne på mat kan jeg jo fortelle at jeg enda ikke har spist hverken pepperkaker eller mandariner (eller som jeg fikk påpekt, nektariner)!

Jaja, ønsk meg lykke til folkens.

Eksempel på en dårlig dag

Et studiekrav på 4500 ord, opplæring på sykehjem til helga, Københavntur om ikke så lenge, og eksamenslesing innimellom om det skulle bli tid til overs. Med andre ord: Det passer jævlig dårlig å bli grisesyk nå!

Likevel vokser mandlene mine for hver setning jeg skriver. Kroppen min jobber imot meg. Da jeg var 14, så fikk jeg kyssesyken uka før jeg skulle til London med pappa for første gang. Men det er vel dette som er meningen med høyrere utdanning, å se hvor mye press en tåler før man tar til vett og leverer en søknad på Rimi. Ja, jeg er i det kyniske hjørnet i dag.

Uansett, for å legge på enda litt negativitet: Hva gjør man når bestevennen ens plutselig bestemmer seg for å være så grenseløst tåpelig og flytte til andre siden av landet? Anyone? Min godeste Marius har bestemt seg for at han har fått nok av Haugesund. Rart det der.. Men han vil altså til Lillehammer. Hva gjør jeg da? Hva skjer med meg liksom? Det er ingen jeg kan spise Grandis og drikke Tropo med så godt som med han. Det er ingen som ligger og passer på meg til jeg sovner dersom jeg er lei meg, så godt som han. Det er ingen som gir meg ørene full av kjeft og lange alvorsprater så godt som han.. vent, jo forresten, Kirsten ble rimelig fornærma da jeg sa at svinevaksinen var for pingler.

Og jo, jeg er glad på hans vegne for at han kommer seg vekk fra Haugesund, skulle ønske jeg var så smart, kanskje med årene. Men det er supertrist jo!

En by i utvikling

Da Marius og gikk høsttur, kjørte plutselig en trekkspillbuss forbi.

Hvorfor jeg nevner dette? Jo, fordi.. VI HAR IKKE TREKKSPILLBUSSER I HAUGESUND!

Vi har aldri hatt det før! Kanskje Haugesund begynner å bli sett på som en større by? Kanskje det er det Team-Hanne-pengene ble brukt på, trekkspillbusser. Jeg for min del misliker sterkt denne utviklingen. Etter jeg så trekkspillbussen, så har bussen kjørt to minutter for tidlig 80% av gangene jeg skulle ta den. Trekkspillbuss betyr ulykke.

Jeg kan jo nevne at dette bildet slett ikke er tatt av meg. Jeg vurderte å vente til neste gang bussen kjørte forbi slik at jeg fikk tatt bilde til bloggen, men det ville betydd at jeg måtte vente i et kvarter, og SÅ dedikert er jeg rett og slett ikke.  Men snill trønder som han er, så sprang Marius tilbake etter vi var gått hjem, og knipset et bilde av uhyggeligheten for meg!

 

Flinke mammen

Jeg har funnet ut at det å dra hjem til Århaug for å jobbe med studiekrav er en hensiktsmessig ting å gjøre.Det er nemlig litt mer konsentrasjonsvenlig å jobbe blandt alle småbarnsfamiliene på Århaug, enn tørste og hypersosiale studenter på Vardatun.

Uansett, mamma og pappa har endelig fått seg alarm på huset. Eller, det vil si pappa har fått alarm på huset, noe mamma var sterkt imot. Hun synes husalarm er en unødvendig duppedings. Pappa prøvde å forklare henne hvordan dette med å skru alarmen av og på fungerte, viste henne koden og ga henne en sånn der fjernkontroll til å ha på nøkkelknippet. Mamma følger selvsagt ikke med når pappa forklarer, det ville vært imot hennes natur. Dette fører til at kvinnemennesket ikke tør å åpne noen ytterdører lenger. Katten må fint finne seg i å bli sluppet ut og inn gjennom vinduet.

Igår skulle jeg ta bussen hjem til mamma og pappa for å gjøre siste finpuss på oppgava mi. Godt oppdratt som jeg er, så ringte jeg mamma fra busstoppet for si at jeg ikke var langt unna. Mamma løfter av røyret, og i bakgrunnen hører jeg en ulyd uten like. Dama hadde klart å utløse alarmen på huset.

Mamma: JEG HAR UTLØST ALARMEN!!!!

Julia: Du må slå inn koden!

Mamma: JEG HUSKER IKKE DEN FORBANNA KODEN!!!!

Julia: Da må du ringe til vaktselskapet og si at de ikke må rykke ut!

Mamma: JEG MÅ RINGE PAPPA!!!

Julia: Nei, ring vaktsentralen!

Mamma: JEG RINGER PAPPA!!!!

Jeg visste at pappa ikke kom til ta telefonen, siden jeg hadde prøvd å ringe ham tidligere og da var den skrudd av. Da det etter litt gikk opp for meg at dette overhodet ikke var mitt problem, og at det ikke var noe jeg kunne gjøre, klarte jeg ikke å la vær å synes at hele situasjonen var superfestlig, og ringte straks Marius som delte samme entusiasme for oppstyret.

Senere forklarte pappa meg hvordan alarmen fungerte, og jeg hadde et lite kurs med mamma.

Høst

Vi har hatt superfint høstvær de siste par ukene. Butikkene selger pepperkaker og julemarsipan, andre butikker selger julepynt og gaveinnpakning med juletema og når mengden snørr i nesa mi indikerer at NÅ er vinterforkjølelsen kommet, nei da er det ikke lett å holde igjen julestemninga heller.

Huff, november nærmer seg med stormskritt. Julestemninga bobler. Men jeg er sterk i år, jeg skal vente til november. Greit, jeg hører på litt julesanger allerede, men det er bare “førjulssanger”, ikke de ultimate julesangene.

Siden Marius og jeg er naboer nå, er det lett å finne på ting på sparket sammen. Igår bestemte vi oss for å gå tur, og lur som jeg var, foreslo jeg at vi skulle ta med kamera! Jeg er flink blogger. Det viste seg at det var ideelle forhold for å ta høstbilder igår. Været var fantastisk og høstfargene i Djupadalen viste seg fra sin beste side! Vi storkoste oss. Vi lo og lekte i løvet som to fireåringer på sukkerrus, og tok faktisk noen ganske OK bilder.

–

–

–

Hvem skulle trodd at jeg kunne være takknemlig for å bo i Haugesund på høsten!

Jentesex og rødvinsdamer

Ida: Har noen av dere hatt jentesex?

Kari Anne: Ja.

Ida: Ååh! Jeg også vil! Jeg har så utrolig lyst å prøve! Kan ikke du ha sex med meg?

Kari Anne: Joda, det kan jeg vel.

Ida: Supert! Når da? Jeg trenger beskjed litt i forkant slik at jeg har tid til å barbere meg.

Nei, dette er ikke noe jeg overhørte da jeg gikk forbi en lukka dør. Denne samtalen fant sted i kantina på skolen midt i lunsjpausen. Dette er altså vennene mine. Samtalene når alltid nye høyder når Ida, som går 2. året på sykepleien, slår seg ned med oss. Jeg legger sjelden merke til de forskrekka ansiktsuttrykkene til uskyldige forbipasserende lenger.

For å ha det sagt, så har jeg 1000 andre ting jeg kunne og burde gjort nå, inkludert to studiekrav hvorav ett må leveres i morgen, men jeg tar meg tid til blogging. Dere er prioritert.

Jeg har egentlig ikke så mye å fortelle dere, for å være helt ærlig. Eller jo! Jeg kan jo nevne at jeg holdt på å havne i chickfight på lørdag. Rødvinsfulle damer i verste overgangsalder er ingen spøk. Jeg fyllte bare opp mellomrommet i garderobekøen, jeg. Om ingen andre gjør det, så har man lov, ikke sant? Garderobeetikette.

Huldra: Må ikke tro jeg ikke så at du sneik.

Julia: Sneik? Jeg fyller tomrommet, det er vel lov?

Huldra: Du skal følge køen, du som alle andre!

Julia: Jeg følger køen, hvorfor kan ikke jeg stå her?

Huldra: GÅ BAK I KØEN!!!!!!!!

..Her gikk Martin, som var så snill og ventet med meg i garderoben, imellom og stoppet tullet. Jeg er en av de som aldri eller sjelden blir sint etter alkoholinntak, tvert imot, irritasjonsterskelen min hever seg mange hakk. Hadde jeg vært edru hadde gamla fått høre det. Makan til tåpelig kvinnfolk er det LENGE siden jeg har møtt. Men bare for at dere ikke skal tro jeg er helt på jordet når det gjelder ståstedet mitt for konflikten, så har jeg tegnet en illustrasjon til dere (takk, jeg vet innsatsen min er upåklagelig):

Jeg blir ofte overrasket over hvor teite mennesker kan være.

Joda, nytt innlegg!

Ja, jeg vet det skrantet litt med bloggingen sist uke, men det får gå. Jeg var i observasjonspraksis nemlig, og da hadde jeg litt andre ting å tenke på. Jeg må forresten få sagt det at jeg var veldig nervøs for å få innsikt i hvordan det er å arbeide på et sykehjem. Jeg var redd at jeg skulle bli skremt og at jeg kom til å finne ut at dette overhodet ikke var studiet for meg. Men alt gikk faktisk veldig bra! Jeg har jobba i barnehage, det var mye verre. Jeg velger gamlinger over drittunger anyday!

Jeg lovet dere bilder, ikke sant? Vel, her er et lite utvalg (jeg fant fort ut at jeg var fortiss til jeg var 16, på lik linje med resten av befolkningen):

Vi begynner med 8. klasse. Bilde av meg, tatt med webcam (hva ellers?)

Marius mente at på dette bildet var det svært synlig at jeg er halvt tysk. Jeg dro til ham.

Så kommer vi opp i 9. klasse:

Meg til venstre, søskenbarnet mitt til høyre. Hun er tysk. Jeg må bare beklage at bildekvaliteten er en smule elendig. Klærne jeg har på meg på dette bildet kan vel fungere som et nøttekskall for fjortisstida mi.

Fortsatt 9. klasse, men etter konfirmasjonen. Lur som mamma var, så foreslo hun en klipp slik at jeg skulle være fin på konfirmasjonsbildet. Usikker og sjenert 15-åring som jeg var, våget jeg ikke å si ifra til frisøren når håret var kort nok, så her har jeg hår til litt nedforbi nakken. Nei, konfirmasjonsbildet blir ikke lagt ut.

Da var det våren i 10. klasse tipper jeg utifra hårlengde og sol. Fortsatt høy webcam-faktor.

Første gangen jeg farget håret mørkt var på grunnkurs. Ser dere ingen utvikling, sier dere? Ikke så rart..

Jeg har mange, mange flere bilder, men skal spare dere for resten.

Som en fin avslutning tenkte jeg å avslutte med et bilde tatt med eg vanlig kamera(!). Mamma klarer av og til å fange øyeblikk der fotogenet mitt glimter til.

Ikke bry dere om munnen min. Den lever sitt eget liv på bilder, og jeg har ingen aning hva den driver med. Merkelig ser det i hvertfall ut. Ihjelnappete øyenbryn kan vi også droppe å kommentere. Dette bildet er vel også fra grunnkurs en gang, bare så det er sagt.

Dette var da vel morsomt, eller hva, dere?

I’ll make your legs shake, you make me go crazy

NÅ skal dere få noe å glede dere til! Jeg har nemlig funnet backup-cd’er fra da jeg var 14-16. Mye bilder, mye sanger, mye minner. Og ja, jeg skal dele noe av det med dere.

Men ikke nå. Jeg har ca 10 000 webcambilder å se gjennom før jeg klarer å bestemme meg for hvilke dere skal få nyte synet av.

Anywho, de siste ukene har Kari Anne, Bjørg, Kirsten og jeg stresset oss helseløse over et studiekrav som vi leverte inn på fredag. Endelig litt fri, tenkte vi. Så dumme var vi. Da vi sjekket læreplanen stod det tre nye innleveringer for tur. At ryggen min ikke lenger består av muskler, fett og vev, bare stressknuter, er underforstått.

Vi har heldigvis vært flinke til å la helg være helg. Det er morsomt hva lite mat, lite søvn og mye stress kan gjøre med hodet en lørdagsnatt. Da jeg sjekket utboksen på mobilen neste morgen fant jeg diverse meldinger jeg hadde sendt til Kari Anne:

“Eg har skaffa meg silikonpupper!!”

“Skål for teite meldinger, nachspiel og walk of shame kl halv sju på morgenen!”

Det er 2. helga på rad jeg ikke kommer meg hjem før på morgenkvisten. Ikke aner jeg hvorfor jeg fortsatt er i live. Vanligvis ligger jeg i to uker etter jeg har vært på nachspiel, siden jeg blir så fantastisk dårlig av det. Uansett, med knusktørre linser, et fuglerede der håret skulle vært, og skoene i venstre hånd prøver jeg å skyndte meg usett til min egen hybel. Plutselig:

“Næmmen hei, Julia! Walk of shame på gang?”

Mysende prøver jeg å lokalisere kilden til stemmen. Neimenn var det ikke Marius som nettopp var ferdig på jobb og stod og tok seg en røyk på terrassen sin. Jeg knurrer og roper sint at han kan se å la meg være i fred, før jeg sprang hjem.

Da jeg hadde dusja neste dag fikk jeg mildt sagt sjokk da jeg fjerna håndduken fra hodet.

Med hår på omkrets på 1m, måtte det ikke mindre en ca halve flaska med hårkur til for å fjerne gårsdagens spor.

Nå er jeg ferdig, men siden jeg hører gjennom musikken min fra backup-cd’ene skal  jeg legge ut en sang jeg fant. Husker dere denne? Jeg synes faktisk fortsatt at den er ganske kul.